en mil eller to fra land, og mellem oss og det lå åpne sjøen; det var blitt ganske lavt fjernt der borte i himmelbrynet. Imens hadde dog været bedret sig en god del, og vi drog igjen avsted til iskanten for å se å få kajakkene ut. Men det var ikke lett. Ennu blåste det sterkt, og der stod adskillig sjø på. Dertil kom at det lå mange løsflak utenfor oss, og de var i sterk bevegelse, så en måtte være på sin post for ikke å få kajakkene knust mellem dem. Efter noen forgjeves forsøk var vi endelig flott, men bare for å finne at vinden og sjøen var for sterk; vi vilde ikke kunne gjøre stor fremgang mot dem. Vår eneste utvei var å seile, om det skulde kunne gå an. Vi la til ved en isodde, fikk kajakkene surret sammen, masten op, og stakk så igjen i sjøen. Snart hadde vi vårt ene seil heist, og til vår store tilfredshet så vi nu at det gikk, og gikk bra. Endelig skulde vi da kunne si den is farvel hvor vi hadde måttet legge igjen vårt håp om å nå hjem iår. Vi drev på å seile time efter time, og godt gikk det; men så blev vinden vel løi for vårt ene seil, og jeg våget å sette hele dobbeltseilet. Men vi hadde knapt fått det op før vinden igjen tok i, og vi skar brusende gjennem vannet. Snart blev det vel meget; sjøen slo innover le kajakk, masten gav sig betenkelig, og det så mindre hyggelig ut; det gjaldt bare å få seilene ned fortest mulig. Det ene seil blev igjen satt, og vi var nu for en god stund kurert for å forsøke noe mere.»
Det ség jevnt og godt frem hele dagen; nu måtte endelig en gang det vanskelige forberg til, som vi hadde ligget og sett på en hel uke; men det var først om kvelden vi nådde forbi det, og nu løiet vinden så meget at hele dobbeltseilet igjen måtte op, og enda gikk det smått. Vi holdt det gående utover natten videre langs landet, bestemt på å nytte vinden lengst mulig. Vi kom forbi en lav odde, dekket av en svakt skrånende bre; utenfor lå mange øer, dem som vi mente hadde holdt isen fast. Litt lengere frem kom vi under noen høie basaltvegger, og her blev vinden helt løi; da det dessuten var usiktbart, og vi kunde skimte land og øer både innenfor og utenfor oss, så vi ikke visste hvor vi skulde styre hen, la vi til her, drog kajakkene på land, reiste teltet, og kokte oss et godt måltid varm mat, som smakte fortrinlig i bevisstheten om at vi hadde gjort et godt dagsverk. Over våre hoder holdt imens alkekongene opefter bergveggen et syndig leven, trolig hjulpet av ismåker, krykkjer, blåmåker og tyvjoer. Sove gjorde vi dog
