Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/142

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest



Jeg finner det stadig gåtefullere, dette landet, og er mer enn noensinne i villrede med hvor vi er. Jeg synes det er så merkelig at kysten stadig bøier syd- istedenfor vestover. Best kunde jeg forklare mig det hele ved å anta at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, men jeg synes misvisningen er for stor til det, og heller ikke kan jeg da forklare mig at her skulde være så mange rosenmåker, når der ennu ikke med sikkerhet er sett en eneste én på Spitsbergen, som jo i så fall ikke skulde være så langt borte. Igår så vi atter adskillige av dem; de er omtrent likeså hyppige her som de andre måkeartene.»

«Lørdag den 10. august. Vi gikk igår op på den lille øen vi hadde teltet ved. Den var dekket av en bre som hvelvet sig over den med langsom skråning til alle sider, lik et regelmessig skjold; så liten var skråningen at skiene ikke engang vilde gli utover på skaren. Fra ryggen fikk vi tålelig utsikt, og da skodden nettop lettet litt, kunde vi se landene omkring oss nokså bra. Det viste sig nu tydelig at det vi hittil hadde faret forbi var bare øer. Størst var den første. Den annen, med de to bergknausene på, så vi hadde også en stripe bart land langs stranden på den nordvestlige siden; — var det kanskje der rosenmåkene holdt til og hadde sine reder? Den øen vi hadde sønnenfor oss så også stor ut; den syntes helt bredekt.[1] Mellem øene og så langt vi kunde øine mot sydøst og øst, strakte sig en fullstendig flat fjord-is; men land kunde vi ikke se i den retning. Isfjell var der ingen av her; derimot så vi senere på dagen en hel del på sydsiden av øen sønnenfor.— Breen som dekket den lille øen vi var oppe på gikk umerkelig over i fjord-isen; bare noen små sprekker langs stranden antydet hvor den begynte. Synderlig stigen og fallen av isen med tidevannet kan det følgelig ikke være her; da måtte disse sprekkene vært meget større. Det er ellers underlig, for tidevanns-strømmen rant stri som en elv her.

Ved 3-tiden om eftermiddagen satte vi endelig avsted i åpent vann, og kunde nu holde det gående til henimot klokken 8 om kvelden; da blev farvannet sperret, og vi måtte trekke over flat-isen til noe åpent vann på den andre siden av den. Men også her så farvannet ut til å

være stengt, og da strømmen var imot, slo vi leir.»

  1. Den første øen kalte jeg Evas Ø, den annen Livs Ø, og den lille vi her var oppe på Adelaides Ø. Den fjerde ø sønnenfor var kanskje allerede sett av Payer, og av ham kalt Freeden Insel. Hele øgruppen gav jeg navnet Hvidtenland.