Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/143

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Den 10. august måtte vi skiftevis ro og trekke over isen, sydvestover. Da vi hadde nådd ut igjen i godt farvann, kom vi forbi en flokk hvalross, som lå på én flekk; «men vi enset dem ikke; foreløbig har vi kjøtt og spekk nok. Efter middag villet vi oss i skodden inn i en dyp bukt i fast-isen, og måtte tilbake; det sinket adskillig. Vi blev nu tvunget mer vestover, langs den delvis svære og ujevne iskant; men strømmen gikk stri imot, og ny-isen, som stadig dannet sig mens vi for, begynte å bli så tykk at den ikke var til å ro mere — med det stille og kolde været og det stadige fine snerusket som falt hadde den holdt på å legge sig hele dagen. Vi måtte derfor gå i land på isen og trekke videre, inntil klokken 10 om kvelden.

Bjørneslag, gamle og nye, går i alle retninger her, både gamle ungkarer enkeltvis og følger av binner med unger. Det er som de skulde hatt stort stevne eller som en stor flokk av dem hadde travet att og fram. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange bjørneslag på ett sted.

Visstnok er vi kommet et par mil frem idag; men like fullt er denne fremkomst for sen hvis vi skal nå Spitsbergen iår, og stadig grunder jeg på om vi tør kappe kjelkene våre, så vi kan ro med løse kajakker. Men denne ny-isen, som blir verre dag for dag, og de seks graders kulde vi nu har, holder mig tilbake. Står kanskje alt vinteren for døren? Da kan jo kjelkene bli nødvendige nok.

Det er underlig å fare slik frem i skodden som vi gjør, uten å kunne se stort mer enn en kilometer fremfor oss. Vi aner ikke hvor det bær hen. Det landet vi hadde funnet har vi lagt bak oss. Stadig håper vi på klarvær, så vi kan se i hvilken retning vi har land forut; for land må der være — denne flate ubrutte is må jo henge sammen med et land. Men klarvær skal vi ikke få, ser det ut til».

Efter å ha trukket et stykke videre over isen kom vi den følgende dag (11. august) igjen i åpent vann, hvor vi fikk ro en fire-fem timer. Da jeg var oppe på et iskoss for å se efter farvannet fremefter, dukket plutselig et svært uhyre av en hvalross op like ved. Den lå og pustet i vannskorpen og glodde på oss; men vi enset den ikke, gikk i våre kajakker, og drog videre. Med ett dukket den igjen op tett på siden av oss, reiste sig høit i været, snøftet så luften skalv, og truet med å hugge de svære tennene gjennem vår skrøpelige farkost. I en fart grep vi til børsene; men i samme øieblikk forsvant den igjen, for atter