LANGS LANDET
orsdag den 8. august. Ved å trekke over en del flak kom vi
nokså lett ut til farvann igjen igår. Da vi hadde nådd vannkanten, laget vi oss en ny åre hver; blader fikk vi av en brukket ski, og dem surret vi på skistavene våre. Det var en stor forbedring fra de noe klumpete årer med seilduksblader surret på lange bambusstokker. Jeg hadde stor lyst til også å kappe av kjelkene våre, så de bare blev halvparten så lange som før; derved kunde vi få plass til dem oppe på akterdekket av kajakkene og vilde kunne ro hver for sig. Da vilde vi selvfølgelig komme adskillig fortere frem enn ved å ro på den sammenbundne flåten. Jeg tvilte allikevel på om det burde gjøres. Farvannet så visstnok lovende ut fremigjennem; men der var jo skodde — ikke så vi langt, ikke visste vi noe om det land og den kyst vi var kommet til, ennu kunde der bli altfor god bruk for kjelkene. Vi satte derfor avsted på vår dobbeltkajakk med kjelkene tversover dekket for og akter, slik som tidligere.
Været letnet snart noe, og det blev blikk stilt, så vannflaten lå som et stort speil foran oss, med isstykker og enkelte flak svømmende spredt utover. Det var et vidunderlig vakkert syn, og herlig var det å sitte der makelig i lette farkoster og gli fremover denne flaten uten anstrengelse. Rett som det var dukket en sel op foran, og over oss fløi uavlatelig ismåker, havhester og krykkjer. Alkekonger så vi også, noen rosenmåker, og et par terner. Her var ikke mangel på liv — og ikke mangel på mat når vi kom til å trenge det. Åpent farvann, bredere og bredere, fant vi efter hvert som vi kom frem langs isveggen; men det vilde ikke bli klarere, så vi kunde få se noe av landet. Over det lå skodden fremdeles halsstarrig.
