med. Vi vilde knapt få mere bruk for dem, og da å belemre det trange dekksrummet med dem vilde volde for meget bry. Å skilles fra dem gjorde oss begge vondt; vi var blitt glad i disse siste overlevende. Stakkars «Suggen», han var så rørende og snild, og «Kaifas», hvor stolt og prektig han hadde gått på til det siste. Tro og utholdende hadde de slitt for oss under hele ferden, og nu, da bedre dager med overflod på fersk mat kunde komme, skulde de si livet farvel. Slakte dem på samme vis som de andre kunde vi ikke; vi ofret en patron på hver — Johansen skjøt min hund bak et koss, og jeg hans; — det var et tungt hverv.
Så var vi ferdig og satte av. En sann lyst å la kajakkene danse henover vannet og høre småbølgene skvulpe mot sidene; på to år hadde vi ikke sett en slik vannflate fremfor oss. Vi hadde ikke rodd langt før vi fant at vinden var så god at vi måtte nytte den, og rigget så seil op på flåten. Makelig gled vi inn mot det land vi så lenge hadde stundet mot. Hvilken overgang efter å ha slitt sig frem tomme for tomme og fot for fot i den ulendte is! Skodden hadde dekket landet for oss en stund, men nu blev den splittet igjen, og isveggen hevet sig like foran. I det samme brøt solen igjennem, og en skjønnere morgen kan jeg neppe minnes å ha oplevet. Snart var vi under breen, og måtte ta seilet ned for å ro vestover langs isveggen; den var sine 50 til 60 fot høi og gjorde enhver landgang umulig.
Det så ut som der måtte være meget liten bevegelse i breen; vannet hadde tært sig dypt inn under den ved foten, og ingen lyd av ras eller sprekkdannelse var å høre, slik som det gjerne er ved store breer. Den var også ganske jevn ovenpå, og ingen sprekker kunde jeg se. Opefter hele veggen så man år-lagene i breen; de var ualmindelig tydelige.
Snart opdaget vi at tidevanns-strømmen nu satte vestover langs veggen med stor fart, og med den bar det raskt avsted. Men å finne en plass for teltet var ikke lett, og vi blev til slutt nødt til å slå oss ned på et drivende flak. Herlig var det dog å legge sig til ro med bevisstheten om at en ikke skulde våkne til slitet i drivisen.
Som vi tørnet ut idag ser jeg at isen har stuvet sig tett omkring oss, og ennu vet jeg ikke hvordan vi kommer ut herfra og bort i det åpne vann vestenfor oss.»
