av vår fangst, og hadde spist en del rått kjøtt selv, og dernæst stuvet det opskårne kjøtt av begge lårene i våre kajakker, satte vi endelig over råken og drog videre.
Isen var og blev dårlig, med noen forskrekkelige råker fulle av bare tettpakkede isklumper. Enkelte steder var det et helt hav av slik styggedom. Innimellem alt dette rot støtte vi på et usedvanlig tykt gammelt flak med høie hauger på og sjøer imellem. Fra en av disse haugene var det jeg i kikkerten fikk øie på det åpne vann ved foten av brekanten, og nu kan vi ikke ha langt igjen. Men isen så uhyggelig ut fremigjennem, og hvert stykke kan snart bli langt i slikt lende.
Alt imens vi drog hørte vi stadig den sårede bjørn raute bak oss; den fylte hele denne tause isverden med sin bitre klage over menneskets grusomhet. Det var en ynk å høre på, og hadde vi hatt tid til det, hadde vi gått tilbake og ofret en kule på den. Vi så ungene dra avsted dit moren lå, og tenkte vi nu var kvitt dem; men snart hørte vi dem igjen, og selv her hvor vi slo leir var de ikke langt unda. De har vel fulgt oss på slagene, efter å ha vært borte og sett på mor sin, stakkars dyr.»
«Onsdag den 7. august. Endelig er vi da under land, endelig ligger drivisen med all dens slit og møie bak oss, og foran har vi åpent vann, forhåpentlig helt frem. Igår var dagen. Da vi krøp ut av teltet i forgårs kveld, syntes vi begge at vi måtte være kommet brekanten nærmere enn vi noen gang hadde vært. Med friskt mot og et svakt håp om å nå frem i løpet av dagen drog vi derfor avsted. At det nu skulde være slutt på livet i drivisen torde vi likevel ikke riktig tro på enda. Efter fem måneders omflakken i den og efter så mange skuffelser var vi altfor beredt på nye nederlag. Vi syntes dog isen så ut til å være bedre fremover. Men langt hadde vi ikke gått før vi støtte på brede råker fulle av sørpe og stygt ulende; det var like galt som noensinne. Efter et par råker blev imidlertid isen noe bedre igjen, og vi fikk enkelte sletter. Da vi hadde gått et stykke fremover dem, var det iøinefallende hvor meget nærmere vi var brekanten; den kunde umulig være langt unda. Nu kom det fart i oss. Ivrige spente vi oss igjen for kjelkene, og frem bar det gjennem dypsne og vann, over hauger og skrugarer. Alt gikk som en dans, og lite brydde vi oss om at vi sank i til langt over skinnleggene, så både de og komagene rant fulle
