av vann, og det skvalpet op og ned i støvleskaftene for hvert skritt, som i en pumpe. Hvad gjorde det oss nu, når vi bare kom frem, frem! Så nådde vi sletter, over dem gikk det fortere og fortere fremigjennem. Vi vasset gjennem dammene så vassføiken stod om oss. Nærmere og nærmere kom vi, og på den mørke vannhimmelen foran oss, som stadig steg høiere, kunde vi se hvor vi drog inn på det åpne vann. Ikke en gang bjørn enset vi nu. Det så ut til å være nok av dem; bjørnespor, både gamle og nye, gikk på kryss og tvers; ja der hadde vært en og tittet på teltet vårt mens vi sov — på de friske slagene kunde vi se hvorledes den hadde krysset sig op under vinden i le av oss. Vi hadde ikke bruk for noen bjørn, nu hadde vi mat nok. Snart kunde vi se det åpne vann under breveggen, og nu blev skrittene enda lengere. Som jeg skrevet på, måtte jeg tenke på de titusens tog gjennem Asia, da Xenofons krigere efter års kamp mot overmakten endelig fra et fjell så havet og ropte: «Thalatta, thalatta!» Kan hende dette hav var likeså kjærkomment for oss, efter våre måneder i den endeløse hvite drivis.
Endelig stod jeg ved iskanten, og foran mig lå den mørke havflate med hvite svømmende flak, langt borte steg breveggen stupbratt op av vannet — over det hele en dyster tåkebelysning. For et veld av glede som fylte sjelen ved dette syn! Nu lå alle sorger bak oss, og foran lå vannveien like hjem, til lys og glede. Jeg svinget med hatten til Johansen, som kom et stykke efter, han svinget sin til svar og brølte hurra. En slik begivenhet måtte feires med noe — og vi fikk en bit sjokolade hver.
Mens vi stod og så på vannet, dukket et selhode stort og stille op like foran oss; det forsvant; men snart kom der flere. Så underlig trygt det var å se all denne maten — når vi vilde, kunde vi jo ha en av dem. Nu gjaldt det å rigge kajakkene til for sjøen. Best vilde det naturligvis være å ro enkeltvis; men det var ikke lett når vi skulde ha de svære lange kjelkene oppe på dekket; og å legge dem igjen våget jeg ikke, vi kunde ennu få god bruk for dem. Inntil videre var det derfor ikke annet å gjøre enn å surre kajakkene godt sammen ved siden av hverandre som vanlig, stive dem av med ski under stroppene, og så sette kjelkene tversover, en foran og en bak.
Trist var det at vi nu ikke lenger kunde føre våre to siste hunder
