Hopp til innhold

Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/134

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

noe og uten å se sig om kom tilbake og bukket sig ned for å ta trekklinen, fikk han i det samme skimtet av et dyr som lå sammenkrøpet ved bakenden av kajakken. Han trodde det var «Suggen», og før han fikk tid til riktig å se at det var så stort, var det over ham og gav ham en dask under høire øret så det hetnet, og dermed bar det på ryggen med ham. Han søkte å verge sig som best han kunde med bare nevene; med den ene hånd fikk han tak i strupen på bjørnen, og det taket slapp han ikke, men klemte til i raggen alt han orket. Nettop som bjørnen lettet på leppene og gjorde tegn til å ville bite ham i hodet, var det han sa hine gylne ord om at jeg burde skynde mig; men uavlatelig skottet dyret bort på mig; det spekulerte nok på hvad jeg hadde det så travelt med; men så fikk det øie på hundene og vendte sig mot dem. Da slapp Johansen grepet fortere enn svint og fikk vridd sig unda, mens bjørnen gav «Suggen» en dask så han hylte i villen sky, aldeles som når han får bank av oss. Så fikk «Kaifas» en klask over snuten. Imens var Johansen kommet på benene, og da skuddet falt, hadde han nettop fatt i børsen sin, som stakk op av kajakkhullet. Den eneste skade som blev voldt var at bjørnen skrapte litt skitt av Johansens høire kinn, så han går med en hvit stripe nu, og så hadde den gitt ham et lite rift inne i den ene hånden. «Kaifas» hadde også fått en flenge over nesen.

Straks bjørnen var falt fikk vi se to til titte op bak noen koss et stykke unda. Det var ungene, som vel skulde se hvordan det gikk med fangsten for moren. To store unger. Jeg mente det var lite verd å ofre tid og patroner på dem nu vi hadde mer enn kjøtt nok; men Johansen fremholdt at ungbjørnkjøtt var betydelig delikatere enn gammelt; han skulde bare skyte én, sa han, og drog efter; men de tok flukten. En stund senere kom de tilbake, og vi kunde høre dem brøle efter moren på langt hold. Johansen sendte den ene en kule, men holdet var drygt, og han skadeskjøt den bare. Med noen forferdelige brøl styrtet de igjen avsted; og Johansen efter. Han opgav det straks, da han så det bar for langt. Mens vi holdt på å lemme op moren, kom de tilbake igjen på den andre siden av råken, og hele tiden vi var der hadde vi dem nu gående omkring oss; de brølte og rautet aldeles som kuer, var oppe på alle de høieste koss rundt om og stod der og så bortover mot oss. Da vi hadde foret hundene godt og rikelig