vanndammer var det også uavlatelig mellem blokkene. Det var å slite sig frem over berg og dal, op og ned over blokk efter blokk og rygg efter rygg med svære kløfter innimellem, ikke en flate så stor at en kunde få reist telt på den engang — og slik holdt det ved fremigjennem. For å gjøre det toppmålt var det skodde så vi knapt så hundre alen frem for oss. Endelig nådde vi en råk hvor vi måtte sette over i kajakkene. Efter å ha rensket op råk-kanten for ny-is og isklumper hadde jeg nettop fått min kjelke frem, og stod og holdt på den for at den ikke skulde gli ut i vannet, da jeg hørte leven bak mig, og Johansen, som nettop hadde vendt sig om for å trekke sin kjelke frem på siden av min,[1] ropte: «Ta børsa!» Jeg vendte mig om og ser en svær bjørn kaste sig over ham — det bar overende på ryggen. Jeg grep efter børsen, som lå i hylsteret på fordekket; men i det samme rauset kajakken i vannet. Min første innskytelse var å kaste mig ut efter den og skyte derfra; men jeg innså i samme nu det risikable ved det, og tok til å dra den op på den høie kanten igjen, det forteste jeg vant. Men med sin last var den et tungt løft. Jeg lå på kne, drog og slet og kavet langsefter dekket for å nå børsen; å se mig om efter hvad der foregikk der bak hadde jeg ikke tid til. Da hørte jeg Johansen rolig si: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.» Ja skynde mig, ja! Til slutt nådde jeg børsekolben, trakk ut, hivde mig rundt, sittende på enden, og i farten spente jeg hanen for haglløpet. Men der stod bjørnen bare et par alen fra mig, i ferd med å «lappsalve» min hund «Kaifas». Der var ingen tid å spille med å spenne den andre hanen — den fikk hele haglsørpen bak øret og stupte død mellem oss.
Bjørnen må ha sneket sig efter i våre spor, som en katt, og dekket av isstykkene lurt sig inn på oss mens vi holdt på å renske op råkkanten og vendte ryggen til. På slagene kunde vi se hvorledes den hadde krøpet på buken over en rygg like bak oss, og frem i skjul av
en haug tett ved Johansens kajakk. Da Johansen uten å tenke på
- ↑ Som regel satte vi over råkene på den vis at vi trakk kajakkene med kjelker oppå siden av hverandre, bandt dem sammen, stivet dem av ved å stikke skiene tversover dem under stroppene, så de blev stødige, og så kjørte vi dem i vannet som de var, med kjelkene bundet under. Gikk så uti, tok hundene efter, og satte over, for å trekke dem op igjen på den andre siden.
