fryder jeg mig dog over: jeg er omtrent helt bra i ryggen, så den skal ikke sinke fremkomsten lengere; men jeg har fått en liten idé om hvad det vilde si hvis en av oss skulde bli syk for alvor; jeg er stygt redd for vår skjebne da vilde være beseglet.»
«Fredag den 2. august. Det er som alt legger sig i veien for oss, så vi aldri skal komme klar av denne drivisen. Nu er jeg god i ryggen igjen; isen igår var også mere fremkommelig enn før, så vi næsten fikk en god dagsmarsj. Men så har til gjengjeld vind og strøm satt oss fra landet, så vi er lenger unda igjen. Og mot de to fiender vil en kamp være forgjeves, er jeg bange for. Vi er drevet langt av i sydøst, vi har fått nordpynten av landet omtrent rv. vest for oss, og vi er på omtrent 81° 36’. Mitt eneste håp er nu at denne drift østover bort fra land må stanse, eller også forandre retning, så den fører oss nærmere igjen. Slemt er det også at det har lagt sig ny-is over alle råkene, så det mest ikke er råd å bruke kajakkene i dem. Skal det bli verre med dette, kan det bli ille. Imidlertid har vi ikke annet å gjøre enn å dra på det vi orker. Skal det like fullt bære av og ut i drivisen med oss igjen, så — ja så — — — »
«Lørdag den 3. august. — — — De siste dager har vi ingen annen mat hatt til hundene enn de ismåker og havhester vi har kunnet skyte, og det har vært et par om dagen. Igår fikk hundene bare et lite stykke spekk hver.»
«Søndag den 4. august. Mest utarmende er disse fortvilede råkene, hvor vi ofte må gå flere hundre meter over bare snesørpen eller fra isklump til isklump, og trekke kjelkene efter oss, med stadig fare for at de skal kantre i vannet. Johansen var på god vei igår; men som alltid hittil klarte det sig dog. Hundene faller i og får sig bad på bad, i ett vekk.»
«Mandag den 5. august. Styggere is enn igår har vi aldri hatt; men et stykke grov vi oss frem like fullt, og to gledelige begivenheter hadde vi: den første var at Johansen ikke blev ett op av en bjørn, og den annen at vi fikk se det åpne vann under brekanten i land.
Vi drog avsted omtrent klokken 7 igår morges og kom i en is som overgikk sig selv i stygghet. Det var som en jutul hadde kastet de sværeste isblokker sammen hulter til bulter, strødd dyp bløtsne innimellem, med vann under, så en sank i til opover låret. Dype
