Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/121

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

mig, vendte den hodet aldeles likegyldig mot mig — hvad var vel jeg for den nu lenger! Alt den hadde av hjem og av kjært i verden lå jo der foran den lemlestet og ødelagt. Med en rundkule gjennem brystet stupte den død ved siden av moren. — Vi åpnet dyrene, tok innvollene ut, og gikk så tilbake til teltet for å hente kjelker og hunder og flåkniver. Godt smakte vår annen kopp sjokolade efter denne avbrytelsen. Efter å ha flådd og lemmet op de to bjørnene la vi dem sammen i en haug og bredte skinnene over for å beskytte kjøttet mot måkene; den tredje tok vi med oss med det samme. Næste dagen hentet vi også de to andre, og vi har nu langt mere kjøttmat enn jeg håper vi skal komme til å spise op. Men godt er det at vi kan fore hundene med så meget rått kjøtt som de vil ha; de kan sandelig trenge det. «Suggen», stakkar, er det rent ille med, og det er vel et spørsmål om vi kan få noen nytte av ham mer. Da vi tok ham med efter bjørnene den første dagen, kunde han ikke gå, og vi måtte legge ham på kjelken. men da hylte han og jamret sig noe rent gresselig; det var nok under hans verdighet å bli befordret på den vis; så måtte da Johansen leie ham hjem igjen. Det er underlig med det; de blir likesom lamme i benene, faller overende og har ytterst vanskelig for å reise sig igjen. Så har det vært med dem allesammen, like fra «Gulen» og nedover. Bare «Kaifas» er like sprek og modig og går på som en løve.

Det var merkelig hvor store disse bjørneungene var. Jeg trodde de knapt kunde være født i vinter, ja, jeg skulde uten betenkning ha sagt at de var fjorgamle, om ikke binnen hadde hatt melk i brystene; men efter det må de vel allikevel være fra iår — for at de skulde die et og et halvt år er vel neppe tenkelig. De unger vi skjøt fra «Fram» den 4. november ifjor var knapt halvt så store som disse. Det kunde se ut som isbjørnen kaster sine unger til forskjellige tider av året. I maven på ungene fant vi skinnstykker efter en sel.»

«Onsdag den 17. juli. Endelig lakker det mot den tid da vi kan dra på igjen hjemover, og nu for alvor. Sneen er minket såpass at jeg tror fremkomsten skal bli bra. Vi driver på i harde taket med å stelle oss i stand. Krabber på kjelkene er laget godt til, og forsynt med puter — av bjørneskinn på Johansens og av vadmel på min kjelke; det er for at kajakkene skal ligge bløtt og støtt og ikke bli skamfilt. Kajakkene er malt med sot og tran og — så langt det rakk — kittet