Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/120

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

hundene og begynne å snuse på «Kaifas». Jeg bort til børsen, som stod ferdig i sneen ved siden av teltet, rev futteralet av. Imens stod bjørnen forbauset og niglante på mig. I en fart sendte jeg den en kule gjennem bogen og bringen, sikker på at den skulde stupe på flekken. Den ravet halvveis overende, men veltet rundt og drog sig unda. Innen jeg kunde få gravet en ny patron frem av lommene, som var fulle av alt mulig annet, var den nede mellem kossene; jeg kunde ikke få skudd på den, og vi la på sprang efter. Ikke mange stegene hadde vi tatt, så fikk vi se enda to hoder stikke op mellem isknausene et stykke forut. Det var to unge dyr, de stod på toben og speidet efter moren, som kom vraltende mot dem med blodstripen efter sig. Dermed bar det av med dem alle tre over en råk, og en vill jakt begynte over råker og sletter og skrugarer og alskens stygghet, men like fort gikk det overalt. Det er underlig med den jaktiveren, det er som å tende varme i krutt. Der hvor det til dagligdags vilde gå tungt og sent å komme frem, der hvor en synker i sneen til knes, og hvor en vilde betenke sig lenge nok for å finne en overgang over råkene — la bare jaktiveren flamme op, og det går henover det altsammen som om det var flate slette isen. Binnen var hårdt såret og drog på det venstre forben; hun kom ikke fort frem, men alltid fort nok til at jeg hadde min nød med å henge efter. Ungene sprang bekymret omkring moren, og helst et lite stykke foran, som for å få henne med sig; de skjønte nok ikke hvad som feilte henne. Alt i ett så de sig alle tre tilbake efter mig, som trasket i vei det jeg orket. Mange ganger var jeg på skuddhold, men binnen snudde gjerne bakdelen til, og denne gang vilde jeg være sikker på å gjøre det av med henne; for jeg hadde bare tre patroner, en til hver av dem. Oppe i et svært koss viste hun mig endelig bredsiden, og der stupte hun også. Ungene skyndte sig deltagende bort til henne da hun falt — det kunde gjøre en vondt å se på; de snuste på henne, puffet til henne, og sprang rundt rådville og fortvilet. Imens hadde jeg fått en ny patron i riflen, og la den ene ungen overende, der den stod på et høit fremspring. Med et dumpt brøl styrtet den ut over skråningen og ned på moren. Enda mere forskrekket rente den andre ungen bort til den; men stakkar, den kunde nok ingenting hjelpe. Mens broren veltet sig brølende, stod den sorgfull og så snart på ham og snart på moren, som lå der døende, badet i blod. Da jeg nærmet