den før den gikk til de evige jaktmarker — eller hvor det nu kan være slike trekkhunder kommer hen, kanskje er det snarere store vidder hvor det bare er flat is, ingen skrugarer og ingen råker. Så har vi da to hunder igjen, «Suggen» og «Kaifas», og dem får vi vel se til å holde liv i så lenge vi bare kan og så lenge vi har bruk for dem.»
«Onsdag den 10. juli. Det er underlig med det: nu da en virkelig kunde hatt litt mere av interesse enn vanlig å meddele, nu har jeg mindre enn noensinne lyst til å skrive. Alt blir en mer og mer likegyldig — en lenges bare efter en eneste ting — — og ennu ligger isen derute med sne som ikke er til å komme frem over!
Men hvad var det så jeg hadde å si? Jo, at vi i forgårs hadde fått laget oss til så god en køi med tre bjørnefelder som underlag for posen at vi igår sov døgnet rundt uten å vite av det, og jeg trodde det var 6 om morgenen da jeg våknet. Da jeg kom krabbende ut av teltet, syntes jeg solen stod så rart på himmelen; jeg funderte en stund over dette, men bestemte mig så for at det virkelig var 6 om kvelden og at vi hadde sovet 22 timer. Det har nok ikke vært rare søvnen vi hadde her tidligere, da vi lå og blev radbrekket over noen ski, som vi måtte ha under posen for å holde den litt klar av vanndammene på isen under oss. De antydninger til hår som ennu finnes hist og her på skinnet i underdelen av posen skal ikke fendre stort av for de skarpe skikantene.
Hele lørdagen utover hadde vi det velsignede regnet, som gjorde et godt innhugg på sneen, og vi frydet oss ved å høre på det. For riktig å feire det gode været fant vi om kvelden på at vi skulde koke oss en kopp sjokolade; ellers lever vi jo bare av vår fangst nu om dagen. Det blev gjort, og med rått spekk til smakte den aldeles fortrinlig. Men du verden for en skuffelse den også bragte mig; jeg som hadde gledet mig så ustyrtelig til denne sjeldne nytelse, fikk jeg ikke ved en klosset bevegelse hele koppen min veltet, og all denne deilige drikken rant utover og forsvant i isen! Mens vi nu lå og gnog på noen kjøttben og ventet på den andre koppen, som stod og surret over tranlampen, tok «Kaifas» med ett på å gjø utenfor. Ikke tvil om at det måtte være dyr i farvannet — jeg hivde kjøttbenet og sprang ut for å renne til utkikskosset og speide over isen. Men som jeg stakk nesen ut gjennem teltdøren fikk jeg se en bjørn komme skrevende op til
