med pastellkritt, opskavet og blandet med tran. Nu kitter vi resten med en blanding av stearin, bek og harpiks, og så blir det foretatt en grundig mønstring av vår utrustning; alt som på noen mulig måte kan undværes blir kastet. Til soveposen og teltet[1] må vi si farvel her; nu er det forbi med de makelige dager, og fra nu av til vi er ombord i jakten[2] skal vi leve under åpen himmel.
Imens har vi ligget her i «Lengselens Leir», som vi kaller den, og latt tiden gli forbi oss; vi har spist bjørnekjøtt morgen, middag og kveld og er ennu ikke lei av det, har tvertom gjort den opdagelse at ungbjørnbryst er en ren delikatesse. Merkelig er det at denne utelukkende kjøtt- og fettnæring ikke har voldt oss det grand ubehagelighet i noen retning, ja vi savner ikke engang melspiser så meget, selv om vi kanskje vilde synes at et stort fat med kaker vilde være toppunktet av lykke.»
«Tirsdag den 23 juli. Igår formiddag kom vi oss da endelig flott fra «Lengselens Leir», og nu er vi gud skje lov igjen på vandring. Døgn efter døgn har vi arbeidet for å komme avsted. Den 19. tenkte vi først det skulde skje, så den 20., så den 21. — alltid viste det sig så meget som måtte gjøres på slutten. Brødet vårt, som var blitt opbløtt av sjøvannet, måtte tørres omhyggelig i stekepannen over lampen, og det tok flere dager, ladder måtte lappes, kajakkene sees vel efter o. s. v. I god stand vilde vi ta fatt på denne vår siste vandring hjemover, og i god stand er vi også kommet avsted. Nu går alt som en dans. Fremkomsten viser sig bedre enn vi hadde ventet, skjønt isen er alt annet enn jevn; kjelkene er lette å trekke nu efter at alt som kan undværes er kastet; og sneen er minket ganske betydelig, slik at vi den siste del av turen igår kunde gå uten ski, og da går det selvfølgelig fortere i ulende og skrugarer, hvor skiene er vanskelig å bruke. En råk måtte vi sette over, og da gjorde Johansen det kunststykke å gå alene over i sin kajakk, med «Suggen» liggende på fordekket, selv lå han på kne på akterdekket og balanserte mens han rodde. Jeg forsøkte også med min, men fant den for rank til at jeg vilde våge det; jeg foretrakk å buksere den over med «Kaifas» på dekket; selv gikk
jeg forsiktig langs kanten og hoppet over på noen isstykker.
