være lykkelige om vi bare kunde få drive på slik hele dagen istedenfor å slite på de ulidelige kjelkene over den forbistrede isen. Lekke var kajakkene ellers, og vi måtte bruke pumpene flere ganger; men det hadde en lett funnet sig i, hadde det bare vært åpent vann nok. Endelig var vi ved den andre enden av klaren. Jeg sprang i land på iskanten for å hale kjelkene op — da hørte jeg et dugelig plask ved siden av oss; det var en sel som hadde vært oppe. Ikke lenge efter samme plask på den andre siden, og så enda en tredje gang da der kom op et svært hode; dyret blåste og svømte frem og tilbake, for så å forsvinne med en dyp dukk under iskanten før vi hadde fått børsene frem. Det var en diger gild storkobb, som hadde vært noe for oss å få tak i. Nu var vi sikker på at den var borte for alvor; men ikke før hadde jeg fått den ene kjelken halvveis op på kanten, før det svære hodet igjen viste sig tett ved siden av kajakkene, blåste og bar sig som før. Jeg så mig om efter børsen, men rakk den ikke der den lå på kajakken. «Ta børsen, Johansen, fort, og klem’n; men fort, fort!» Han var ikke sen, kastet til kinnet, og i samme øieblikk som selen igjen skulde forsvinne under iskanten smalt det. Den gjorde en liten hvelv, og der lå en rygg og fløt i vannet, blodet boblet op fra hodet. Jeg slapp kjelken, grep harpunen, og fikk slengt den dypt inn i den fete selryggen som lå og skalv over vannflaten. Så begynte den å røre på sig, der var ennu litt liv, og engstelig for at harpunen og det tynne snøret ikke skulde holde, hvis det svære dyret begynte å livne op for alvor, rev jeg kniven av sliren og stakk i halsen på den, så blodstrømmen veltet ut. Det gjorde en vondt for alt det deilige blodet vi på den måten mistet; sjøen blev farvet rød langt utover; — men det fikk nu gå; for alt i verden vilde jeg ikke miste det dyret. For sikkerhets skyld satte jeg en annen harpun i den. Imens gled den kjelken ut som halvveis var trukket op på isen, og kajakkene med Johansen og hundene kom i drift. Han forsøkte å dra kjelken op på kajakken igjen, men orket ikke, og så blev den liggende med den ene enden i vannet. Den krenget hele flåten over, så Johansens kajakk lå med kanten i vannflaten; den lekket som et sold, og vannet steg foruroligende i den. Kokeapparatet, som stod på dekket, falt av og drev lystig avsted for vinden, med alt sitt kostelige innhold, båret høit oppe av aluminiumsmantelen, som heldigvis var tett. Skiene gled
