Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/110

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


nu stadig er. Dessuten måtte vi innrette kjelkene slik, med trekrabber under kajakkene, at vi uten videre kan kjøre hele greia i vannet når vi skal sette over råker. Skal vi, slik som nu, ikke kunne sette kajakkene like i vannet med kjelkene under, fordi der ligger sovepose, klær og proviantsekker på dem, som et bløtt underlag for kajakkene, så går det for sent; ved hver råk blir vi da nødt til å ta op surringene, løfte kajakkene av kjelkene og i vannet, surre dem sammen der, så sette kjelkene ut på dem tversover, og endelig ha den samme manøvre i omvendt orden på den andre siden. På den vis kommer vi ikke langt om dagen.

Fast bestemt på å gjøre disse forandringer allerede næste dag, drog vi videre. Et stykke frem hadde vi en lang klare vi måtte ferje oss over. Snart var begge kajakkene ved siden av hverandre på vannet, godt avstivet med skiene tversover under stroppene, en riktig stø flåte. Så blev kjelkene med sin last skjøvet utpå, en foran og en bak. Vår frykt hadde vært hundene — hvorledes skulde vi få dem med? Men de fulgte kjelkene ut på flåten, og la sig ned der, som om de ikke skulde ha drevet på med annet hele sitt liv. «Kaifas» tronet forut på sin kjelke og de to andre akter. En sel hadde dukket op og ned foran oss mens vi holdt på med dette; men jeg vilde vente med å skyte den til kajakkene var ferdige, så vi kunde være sikker på å få fatt i den før den sank. Nu viste den sig naturligvis ikke mer. Det er som fortrollet med disse selene; det er som de er sendt oss bare til hefte. Et par ganger før om dagen hadde jeg også sett dem, og lurt efter dem forgjeves. Jeg hadde endog opnådd å skyte en bom; det er tredje bom på sel. Det ser sørgelig ut med ammunisjonen skal det fortsette på den vis; men jeg fant ut at siktet hadde vært for høit på disse korte holdene, og jeg har skutt over. Så satte vi da av og drog ut på de blå bølger for å gjøre vår første lengere sjøreis. En ytterst merkelig flåte å se til, belemret som den var med kjelker, pakksekker, børser, hunder og folk; det var et ekte taterfølge, mente Johansen. Hadde noen plutselig møtt oss da, hadde de vel vanskelig visst hvad de skulde tatt oss for; nordpolfarere blev det da visst ikke. Å komme til å ro innimellem kjelkene og skiene, som stakk langt ut på begge sider, var ikke nettop lett; men på en måte gikk det jo det også, og forover ség det så vidt bra at vi snart var på det rene med at vi vilde