Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/109

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


I LENGSELENS LEIR

«
L

ørdag den 22. juni. Klokken halv ni formiddag, efter en rikelig

frokost av selkjøtt, sellever, spekk og buljong. Jeg ligger her god og mett og drømmer lyst; hele livet er igjen blitt solskinn. For en liten tilfeldighet det bare er som alltid skal til for å endre det hele! Igår og de siste dager all ting så grått, føret umulig, isen fortvilet, ikke vilt å få, det hele håpløst: — og så bare den tilfeldighet at en storkobb dukker op ved våre kajakker og tumler sig rundt oss, og Johansen får tid til å gi den en kule just som den skal forsvinne, og den flyter, så jeg får harpun i den — den første og eneste storkobb vi har sett på hele turen —, og vi har overflod både på mat og brensel for henimot en måned. Det har ingen hast mere; vi kan legge oss fore, innrette kjelkene og kajakkene bedre for ferjing, drive fangst, og vente på bedring i føret. Vi har fått spist oss gode og mette både til kvelds og til frokost, efter å ha vært sultne uavlatelig i mange dager.

Det var ikke nettop med store forventninger vi drog avsted torsdag kveld. Føret var det vante, en skareskorpe som hadde lagt sig ovenpå, gjorde det ikke bedre. Bare slit. Dertil råker alt i ett. De var ofte skrudd sammen og tålelige å komme over, men nødte dog til stadige omveier og buktninger. Vi innså klart at på denne vis kunde det ikke gå lenger. Vår eneste utvei vilde være å lette oss for alt som på noen måte kan undværes, og så dra avsted så fort vi kunde, bare med niste, kajakker, børser og det aller nødvendigste av klær, for iallfall å nå under land før siste matsmulen var opspist. Vi regnet over hvad vi kunde skille oss ved: apoteket, varebrettene under kjelkene, reserveski, ladder, skitne skjorter. Og teltet? Å ja. Da vi kom til soveposen, drog vi et dypt sukk, men den fikk nok gå den også, tung og våt som den