holdt på hele tiden siden. Mest påfallende er det hvordan alkekongene plutselig er dukket op i mengdevis, uavbrutt suser de forbi teltet her med sin muntre kvidder; det gir en helt følelsen av å være nådd ned i gjestmilde strøk. At en plutselig finner alker synes også rart. Men hvad hjelper det alt sammen — land øiner vi ikke, og føret er så elendig som det kan bli. Skikkelig linnvær, så sneen kunde minke litt fortere, vil heller ikke komme. — Igår morges før frokost var jeg en tur sydover for å se på fremkomsten. Et stykke var den god, med sletter; men så kom det råker verre og verre. Det eneste middel for oss nu er å bryte over tvert og sette kajakkene på vannet til tross for at de lekker, og så fare mest mulig efter råkene; med den beslutning vendte jeg tilbake. Føret var det samme — våt sne som en sank dypt ned i mellem kossene, og dem var det også nok av. Noen ordentlig frokost hadde vi nu ikke råd til; vi tok bare 50 gr. brød og 50 gr. pemmikan til manns, og så gikk vi i gang med å sette pumpene i stand og lage kajakkene i orden for ferjing, så ikke innholdet skulde bli helt ødelagt av vannet som vilde lekke inn. Vi måtte også lappe et hull i min, som jeg ikke før hadde sett. Tok så en liten kveldsmat, 60 gr. aleuronatbrød og 30 gr. smør til hver, og krøp i posen for å sove så lenge det var råd, og på den vis fordrive tiden uten å behøve å spise. Det gjelder nu bare å se å holde det gående til sneen er smeltet bort og føret er blitt bedre. Klokken 1 idag tørnet vi ut til en noe rikere frokost av fiskegratin; men mette tør vi ikke spise oss lenger. Vi gleder oss nu til å komme avsted og prøve vår nye taktikk: istedenfor å undgå råkene nettop å søke dem op og dra nytte av dem ved å ro oss frem. Noe vil det vel iallfall hjelpe, og jo lenger syd dess større utsikt til flere råker og dess større sannsynlighet for fangst.
Ellers er det min santen trist nok. Ingen utsikt til fremgang for det første, ufremkommelig tett is til alle kanter, sterkt minkende niste. Og så utilstrekkelig fangst; — mitt forsøk med å fiske med håv mislyktes fullstendig; efter at jeg hadde kavet og rodd med den lang tid i en råk, var en vingesnile (clio borealis) og et par små krepsdyr hele utbyttet. Om nettene ligger en timevis uten å få sove og grunder på hvilken utvei der best skal finnes — — —.»
