mot, og ikke øine målet, om enn aldri så langt borte. Denne tid vil jeg nødig ha om igjen; — hårdt har vi fått bøte for at vi ikke passet urene våre i rette tid den gangen. Ja, var det ingen der hjemme som ventet, kunde en overvintring på Spitsbergen være helt lokkende; jeg kan ligge her og drømme om hvor lunt og godt vi skulde innrette oss der. Hvad som helst i verden står for en i rosenskjær, bare en var ute av denne isen. Men den tid kommer nok også en gang. En får trøste sig med ordsproget, at natten helst er svartest før daggry. Riktignok kommer det jo an på hvor svart natten skal bli, og det kunde jo unektelig ennu bli adskillig svartere. Men håpet klamrer sig til sommeren; det må jo bli bedre efter hvert som det lir.»
Og så gikk det langsomt fremover dag efter dag med nøiaktig samme slit og samme tunge føre, som kjelkene uten ophør skar sig fast i. Hunder og menn gjorde sitt ytterste; men det monnet ikke stort; dertil kom at næringssorgene øket på, og våre og hundenes rasjoner blev satt ned til det nødtørftigste for at vi kunde friste livet så lenge som mulig. Sultne og slitne var vi fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, alle fem. Vi bestemte oss til nu å skyte hvad som kom i vår vei, selv måker eller havhester; men nu kom naturligvis ikke en gang slikt vilt på skuddhold. Råkene blev verre og verre, fylt som de gjerne var av snesørpe og isklumper. Ofte måtte vi gå lange veier over «bare småstykker hvor en trådte igjennem slag i slag». Den 18. juni var det røket op med «en sterk vind fra vest (rv.), som river og sliter i teltet; vi skal vel avsted igjen med isen østover dit vi kom fra, kanskje bare nordligere — slik boltres vi omkring av vind og strøm, og slik skal vi kanskje holde ved hele sommeren uten at vi kan mestre det». En meridianhøide satte oss den dag på 82° 19’, så vi var kommet litt sydover igjen. Jeg fikk skutt en alke og et par havhester, og det drygde litt på maten; men til vår sorg skjøt jeg bom på et par seler i råkene; — å, som vi nu ønsket å få tak i et slikt bytte! «Imidlertid er her ikke lite liv nu,» sier jeg den 20. juni; «alkekonger flyr det en mengde av att og fram, og de ligger og snadrer og dukker like ut for teltdøren vår; det er en ren fryd å se på. Skade bare at de er så små at de ikke er et skudd verd, og i flokker har vi ennu ikke sett dem, mest bare parvis. Det er merkelig hvor fuglelivet har tiltatt de siste dagene efter den vestenvinden i forgårs som har
