også av og fløt omkring, og flåten sank dypere og dypere. Imens stod jeg og holdt vårt kostbare bytte, og torde ikke slippe. Det hele et billede på den fullstendigste opløsning. Men nu var Johansens kajakk krenget så meget over at vannet nådde op i den åpne søm på dekket, og i samme nu rant den helt full. Jeg hadde ikke valg, måtte slippe, og trekke kajakken op før den sank. Det blev gjort, tung som den var og full av vann. Så kom turen til selen. Men det var verre. Vi strevde hårdt før vi endelig, tak for tak, fikk halt det svære dyret op på isen. Men da jublet vi også høit og danset rundt den i vår overstadige lykke. Kajakken vannfylt, sakene gjennembløtt — vi syntes ikke det var noenting i det øieblikk; her hadde vi jo mat og brensel for lang tid, og alle våre sorger var med ett slag slukket. Så gjaldt det å få berget og tørret tingene; først og fremst ammunisjonen — det var hele vår beholdning. Men heldigvis var patronene noe så nær vanntette og hadde ikke tatt synderlig skade, selv haglpatronene, som var av papp, hadde ikke ligget lenge nok til å bli helt gjennemvåte. Verre var det med en forsyning krutt i en liten blikkboks som var rent full av vann. De andre sakene hadde det ikke slik nød med. Det skulde da være brødet — ikke nettop hyggelig å ha fått det saltet av sjøvannet.
En leirplass fant vi i nærheten. Snart var teltet reist, fangsten lemmet op og bragt i sikkerhet, og sjelden har vel drivisen huset så vel tilfredse mennesker som de to der den morgen satt i soveposen og åt selkjøtt og spekk og drakk kjøttsuppe så lenge de bare kunde finne plass for mer. Vi var begge enige om at der fantes ikke det måltid i verden som kunde smakt oss bedre. Og så bar det efterpå dypt ned i den kjære posen, som vi nu altså like fullt ikke skulde legge efter oss for det første, og vi sov de rettferdiges søvn, i bevisstheten om at vi ikke behøvde å ha noen sorg for fremtiden.
Jeg finner vi for øieblikket ikke kan gjøre noe bedre enn ligge hvor vi er, leve av vår fangst uten å tære på sledeprovianten, og vente på den tid da enten isen slakner mer op, eller føret blir likere. Imens vil vi lage trekrabber på kjelkene, vil søke å få gjort kajakkene tette, og så lette vår utrustning så meget vi bare kan. Skulde vi dra på nu, måtte vi legge igjen en stor del av kjøttet og spekket, og det synes jeg under disse omstendigheter vilde være galskap.»
