oppe i det, stum av forferdelse, og adskillig vann rant i sjøen før jeg fant ut at det kanskje også var noe å gjøre for mig. Med et krigshyl kastet jeg mig så inn på noen av de verste slåsskjemper, knep dem i nakken, og fikk gitt synderen såvidt frist at han fikk dradd sig unda.
Vårt forspann var under bataljen kommet i en ordentlig floke, og det tok tid å få det greid ut. Endelig var alt igjen klart til avgang. Trontheim slo med pisken og ropte: Prrrr, prrrr! – og avsted jog det i vill fart over gress, lere og sten, inntil det truet med å bære tversover elveosen («lagunen»). Jeg sparket og holdt igjen det jeg orket, men blev slept med, og det var ikke mer enn såvidt Trontheim og jeg til slutt med forente krefter fikk dem stanset nettop som de skulde ut i vannet, enda vi ropte «sass, sass», så det ljomet over hele Kjabarova. Endelig fikk vi drevet hundespannet i en annen retning, og det bar igjen lystig avsted, så jeg hadde nok med å holde mig fast. Det var en forbausende sommerbefordring, og vi fikk respekt for hundenes styrke ved å se hvor lett de drog et par mann på dette mildest talt slette føre.
De sibiriske hundeseler er av en merkelig primitiv form: bare en tykk ring av tau eller seilduk omkring lenden og maven på dyret. Oventil holdes ringen på plass ved et stykke line som knyttes til hals båndet. Trekksnoren er festet under maven og går bakover mellem benene og volder visstnok ofte dyrene bry. Da jeg opdaget at det, på fire undtagelser nær, bare var kastrerte hunder, blev jeg ubehagelig overrasket, men Trontheim oplyste at i Sibiria var de kastrerte hunder ansett for de beste. For mig var dette en strek i regningen, da jeg hadde håpet på forøkelse av familien underveis. Nu fikk jeg imidlertid sette min lit til de fire hanhunder og «Kvik», den tispe som jeg hadde bragt med hjemmefra.
Næste dag, den 1. august, var der stor religiøs fest i Kjabarova, St. Elias’s fest. Samojeder fra fjernt og nær hadde innfunnet sig med sine renspann for å holde dagen hellig med å gå i kirke – og drikke sig kanon fulle. Vi skulde om formiddagen nødvendigvis ha folk til hjelp for å fylle ferskvann på kjelen og drikkevann på tanken; men det var vanskelig å få en eneste mann på grunn av festen. Til slutt lyktes det Trontheim ved å love tilstrekkelige belønninger å samle noen stakkarer, som manglet de nødvendige penger til å drikke sig så fulle til kvelds som en sådan dag krevde.
