var den ene propell vingen slått av; men vi surret i vei med den andre, som best vi kunde. Det gikk litt ujevnt; men frem kom vi nu like fullt.
Ut på morgensiden nærmet vi oss «Fram» og kom forbi to samojeder, som hadde trukket båten sin op på et flak, hvor de lå og lurte efter sel. Jeg undres på hvad de tenkte ved å se oss pile forbi med den vesle båten vår uten damp, uten seil eller årer. Selv så vi iallfall ned på disse «stakkars ville» med europeerens selvgode medlidenhet, mens vi i makelige stillinger suste videre.
Men hovmod står for fall. Vi hadde ikke gått langt, før – srrrr – et forferdelig leven, stumper av brukne stålfjærer fór mig om ørene, og der stod hele «kverna»! Ikke til å move, hverken frem eller tilbake. Under dirringen fra støtene av den en-vingete propell var litt efter litt loddlinen blitt ristet innenfor svinghjulets rekkevidde, og med ett for hele greia inn i maskineriet og viklet sig så grundig inn i det, at alt måtte tas fra hverandre for å få det klart igjen. Vi måtte da finne oss i den ydmykelse å vende roende tilbake til vårt stolte skib, som alt lenge hadde trukket oss med sine kjøttgryter.
Dagens utbytte var: forholdsvis gode efterretninger fra Kara-havet, omkring firti fugl – mest gås og havelle –, en sel, samt en ukampdyktig båt. Båten satte dog Amundsen og jeg i full stand igjen. Noen av de innfødte hadde sett mig stå oppe i båten i trøieermene og svette og streve, med ansiktet og de bare armene tilgriset av olje og annet svineri. Siden sa de til Trontheim at det var uråd at jeg kunde være noen stor herre, som slet som en annen arbeidsmann ombord og så ut verre enn en slusk.
Om kvelden gikk noen av oss i land for å prøve hundene. Trontheim plukket ut ti av dem og spente for en samojedslede. Aldri såsnart var vi ferdige og jeg hadde satt mig på før spannet fikk øie på en fremmed stakkar som var kommet i nærheten, og avsted bar det med hele hunderøisen, sleden og min dyrebare person mot det arme kreatur. Der blev et lurveleven; som ville ulver kastet alle ti sig over den ene, bet og slet der de fikk tak. Blodet rant i strømmer, og synderen hylte jammerlig, mens Trontheim fór rundt som en rasende og slo med sin lange kjepp til høire og venstre. Samojeder og russere kom hylende til fra alle kanter. Selv satt jeg som tilskuer på sleden midt
