Over disse sletter, som strekker sig i det uendelige fra himmelbryn
til himmelbryn østover Asias mektige tundra, ferdes nomaden med sine
renhjorder. Et herlig, fritt liv. Når han lyster, slår han sitt telt og
har renene om sig, og når han lyster, drar han videre. Jeg misunte
ham næsten – ingen mål, ingen kvaler, bare leve. Jeg ønsket næsten
å føre hans rolige liv med hustru og barn på disse endeløse frie sletter,
ubundet og glad.
Da vi kom et stykke inn, fikk vi øie på en hvit skikkelse som satt i en ur under et lite høidedrag. Snart så vi flere i andre retninger. De tok sig rent spøkelsesaktige ut, som de satt der tyste og ubevegelige. I kikkerten viste det sig å være sneugler. Vi gjorde jakt på dem; men for haglbørsen tok de sig vel i akt. Sverdrup fikk livet av et par med rifle. Der var en forbausende mengde av dem; jeg kunde telle op til åtte, ti på en gang. De satt kurende stilt på gresstuer eller stener, og lurte nok efter lemen, som der må være masser av, efter de mange gangene og hullene å dømme. Vi så dog ikke en eneste.
Oppe på høidedragene fikk vi utsikt over Kara-havet i nordostlig retning. I kikkerten så vi is overalt ytterst i havbrynet, og det is som så temmelig tett og svær ut; men mellem den og kysten var der åpent vann, som en bred landråk, så langt vi kunde øine sydostover. Mer kunde vi ikke få vite her; men det var jo i grunnen også nok. Der syntes å være fremkomst, og vel tilfreds vendte vi tilbake til båten. Her gjorde vi op ild av rekved og kokte en herlig kaffe.
Når kaffekjelen surret over slikt et bål, og en kunde strekke sig på bakken ved siden av og røke en fredelig pipe, da koset Sverdrup sig riktig til gagns, da kom munnen på gli, og den ene historie fulgte efter den andre. Om et land var aldri så trist, aldri så øde, var det bare nok av rekved drevet op på stranden, så han kunde få gjort op en dugelig stokkild, jo større dess bedre, da lyste det i øinene, – det var hans Eldorado. Derfor likte han også senere den sibiriske kyst så godt – riktig et sted for en overvintring, sa han.
På hjemveien fór vi med full fart på et undervannsskjær, – det hugget et par ganger, så skurte båten over; men i det samme den dumpet ned på den andre siden, slo propellen i berget, så akterenden hoppet høit, og motoren begynte å surre rundt fortere enn fort. Alt var skjedd i mindre enn et sekund, og jeg kom for sent til å stoppe. Uheldigvis
