vi kunde fortsette nordøstover gjennem sundet mellem de drivende flakene. Nu gikk det noenlunde godt, bare med en avbrytelse en gang imellem, når motoren stanset av forskjellige mer eller mindre uberegnelige nykker. Stor munterhet vakte det hver gang når den sterke Peder skulde sveive på sveiven for å sette i gang igjen, og motoren gav atterslag, så det mest rykket armene av ledd på ham og han blev kastet overende i båten. Av og til kom en flokk haveller (harelda glacialis) eller andre fugler susende forbi, og én eller to falt da regelmessig for våre børser.
Vi hadde holdt langs Vaigatsj-landet, men satte nu over mot sydsiden av stredet. Omtrent midtfjords blev jeg imidlertid overrasket ved plutselig å se det lysne av bunnen under oss, og hadde så nær fått båten på en grunne som ingen kjente. Det var neppe mer enn 2–3 fot vann, og strømmen gikk som en stri elv over den. Grunner og båer er det på alle kanter, særlig på sydsiden av Jugor-stredet, og man må derfor bruke stor forsiktighet, vil man gå gjennem det med skute. I en liten bukt nær den østlige munning av stredet la vi til land og trakk båten op. Så drog vi med børsen på nakken innover mot noen høidedrag vi hadde utsett oss. Vi trasket frem over det samme flate bølgende sletteland, med lave høidedrag iblandt, som vi hadde sett overalt her rundt Jugor-stredet. Over sletten brer sig et brungrønt teppe av mos og gress, bestrødd med blomster av sjelden fagerhet. Under den lange kolde sibiriske vinter ligger snemassene tett over tundraen. Men knapt får solen bukt med dem, før en verden av små nordiske blomster bryter frem under det siste svinnende snelag, og åpner sine blyge begere, smilende i den strålende sommerdag som bader sletten i sitt lys.
Storblomstrede saxifragaer, gulhvite valmuer (papaver nudicaule) står i klynger og lyser, hist og her blånende forglemmigeier og hvite molteblomster, på enkelte myrsig brer myrullen ut sitt bølgende dun teppe, mens andre steder blåklokken i små skoger sakte ringer i vinden på sine ranke stengler. De er ikke anselige, disse blomster, de færreste er over et par tommer høie, men desto yndigere, og i disse omgivelser blir deres skjønnhet enn mere dragende; her hvor øiet forgjeves søker et hvilepunkt over den uendelige slette, smiler disse undselige blomsterbegere imot en og holder øiet fanget.
