Hundeleiren lå på en slette et stykke fra husene og teltene. Hylene
og larmen blev verre og verre eftersom vi nærmet oss. Allerede på
frastand blev vi overrasket ved synet av et norsk flagg på toppen av
en stang. Trontheim strålte av stolt glede, da vi fikk øie på det. Under
samme flagg som vår ekspedisjon blev hans foretatt, sa han. Der
stod hundene bundet bortover marken og holdt et øredøvende leven.
Flere av dem så ut som rene rasedyr, langraggete, drivhvite, med stående
ører og spiss snute. Med sine blide godmodige ansikter innsmigret
de sig straks i ens yndest. Andre var mere revelignende, med kortere
hår, og en del var sorte eller flekkete. Der var tydeligvis flere
slag av dem, og enkelte røpet ved sine hengende ører sterk tilblanding
av européisk blod. De slukte rå fisk (sik) med grådighet, og det gikk
ikke for sig uten adskillig munnhuggeri nabo og nabo imellem.
Vi tok en tur innover landet til et vann i nærheten. På haugen ovenfor vannet stod den flaggstangen som vi først var blitt opmerksom på da vi kom. Den var reist av den brave Trontheim for å by oss velkommen, og på vimpelen stod «Vorwärts». Trontheim hadde fått opgitt det som navnet på skuten vår; han blev derfor meget skuffet, da han ombord opdaget at navnet var «Fram». Jeg trøstet ham med at meningen var den samme, og velkomsten like godt ment, enten det lød på tysk eller norsk.
Det var naturlig at det først og fremst var om å gjøre for oss å få greie på isforholdene i Kara-havet. Vi hadde bestemt oss for å gå så snart som mulig; men vi måtte ha kjele-sjau, og dessuten reparasjon av forskjellige rør og ventiler som var kommet i ulage i maskinen. Det vilde ta flere dager å få dette i orden. Næste morgen drog derfor Sverdrup, Peder Hendriksen og jeg avsted i den lille motorbåten for å gå til østmunningen av Jugor-stredet og med egne øine overbevise oss om isforholdene østenfor. Det var fire mil dit. Der drev en del is gjennem stredet fra øst, og da det var nordlig bris, gikk vi straks nordover for å komme under nordlandet, hvor vi vilde finne mere åpent farvann. Selv hadde jeg det lite takknemlige hverv samtidig å være rormann og maskinist. Båten gikk som en liten helt og gjorde henimot sine 6 mil. Alt så lyst ut, inntil en feil ved cirkulasjonspumpen stanset motoren. Vi kunde da bare gå ganske korte stykker ad gangen. Efter stive to timers arbeide fikk jeg endelig motoren såvidt at
