Utover eftermiddagen kom hylene og skrikene, som øket jo lenger
det led. Noen av samojedene kjørte rundt over sletten med sine renspann
– som rasende dyr. De kunde ikke sitte på sleden, men lå eller
slepte efter og bare hylte. Noen av mine kamerater var i land, og det
var lite opbyggelige beretninger de bragte om tilstanden. Hver eneste
mann og kvinne syntes drukken og ravet rundt over plassen. Først
utover mot morgensiden døde hylene hen.
Næste dag var det ikke en eneste mann å opdrive til å hjelpe oss med kullemping. Mesteparten sov hele dagen efter nattens svir. Vi måtte da hjelpe oss selv; men om kvelden var vi ennu ikke ferdige, og jeg begynte å bli utålmodig efter å komme avsted. Den kostbare tid gikk. «Urania» hadde jeg for lenge siden opgitt. Mere kull trengte vi jo heller ikke. Vinden hadde i flere dager vært gunstig. Det var sønnenvind, som sikkert satte isen nordover i Kara-havet, og Sverdrup var nu skråsikker på at vi kunde seile i åpent vann like til de Nysibiriske Øer, så for såvidt hadde det ingen hast, mente han. Men håpet er et svakt siv å støtte sig til, og mine forventninger var ikke fullt så lyse. Jeg drev på for å komme avsted snarest mulig.
Ved kveldsbordet blev kong Oscars fortjenstmedalje i gull høitidelig overrakt Trontheim som anerkjennelse for den omhyggelighet hvormed han hadde utført sitt ikke lette hverv, og den viktige bistand han derved hadde ydet ekspedisjonen. Hans ærlige ansikt strålte ved synet av den vakre medalje og det farvede silkebånd.
Næste dag, den 3. august, blev vi endelig ferdige til å gå, og om eftermiddagen bragtes de 34 hunder ombord under stor ståhei. De blev alle bundet på fordekket, og til en begynnelse sørget de stadig for mere musikalsk underholdning enn vi forlangte. Om kvelden var endelig timen kommet. Der blev fyrt op i maskinen, alt var ferdig. Men det hadde satt inn med så tett tåke at vi ikke kunde se land. Så kom øieblikk et da vår siste venn, Christofersen, skulde gå fra borde. Vi forsynte ham med de nødtørftigste levnetsmidler og en del av Ringnes’s øl. Mens dette blev gjort i stand, blev siste hånd med febrilsk hast lagt på brevene til hjemmet. Så et siste neveslag, Christofersen og Trontheim gikk i båten, og snart var de forsvunnet i skodden. Med dem gikk siste post hjem; med dem sprang det siste bånd. Alene for oss selv lå vi i tåkehavet. Nu skulde neppe noe budskap nå verden fra
