meget god motstand mot isen; men for å gjøre den enda sterkere blev innsiden på alle mulige måter forstøttet, og skuten så innvendig ut som et spindelvev av bjelker, støtter og strevere. Bjelkene i de to dekk (det øvre dekk og mellemdekket) var for det meste av svær ek, tildels også av pitch-pine; alle disse bjelkene blev bundet sammen med hverandre og med skibssiden ved mange støtter, og der var mange svære knær og jernforbindinger. Det hele blev omtrent som en eneste sammenhengende masse. Man får et inntrykk av konstruksjonen ved hjelp av de riss som her er avbildet.
Sidene av skroget rundet sig nedover slik at tverrsnittet ved midtspantet minner meget om en overskåren halv kokosnøtt. Jo mere et slikt skib løftes ut av vannet dess tungere blir det selvfølgelig og dess større trykket mot isen, men dess lettere blir det for isen å løfte det på grunn av denne form. Bunnen blev gjort temmelig flat for å undgå for megen krengning, om skroget skulde løftes høit. Ved eksperimenter søkte jeg å bestemme isens friksjon mot tre, og ved derefter å beregne skibets styrke og ta hensyn til sidenes vinkel med vannflaten kom jeg til det resultat at styrken skulde være flere ganger så stor som den måtte være for å motstå det trykk som var nødvendig for å løfte skibet. Denne beregning viste sig da også å slå til i praksis.
Skibets viktigste dimensjoner var: Lengde i kjølen 31 m., i vannlinjen 34,5 m. og over stevnene ved dekk 39 m.; bredde i vannlinjen uten ishud 10,4 m., største bredde uten ishud 11 m.; høide i risset (rummet) 5,25 m.; dypgående med lett last 3,75 m.; deplasement med lett last 530 tonn og ved 4,75 m. dypgående 800 tonn; i siste tilfelle var der et fribord på omkring 1 m. Skroget med fylte kjeler var beregnet til å veie omkring 420 tonn, og med 800 tonn deplasement skulde det således være en bæreevne av 3 80 tonn tilovers for kull og annen last. Foruten den nødvendige proviant for hunder og mennesker for mere enn 5 år kunde vi føre kull for 4 måneders gang med full fart i maskinen, og det var mere enn tilstrekkelig for en ekspedisjon som denne.
«Fram» blev rigget som tremastet fore-and-aft-skonnert. Dette vakte misnøie hos adskillige av våre gamle ishavsskippere, som i all sin tid hadde fart med skværriggede skuter, og som derfor mente at det var det eneste som kunde brukes i isen. For oss var imidlertid vår rigg den beste. Foruten de almindelige sneiseil hadde vi på forreste
