ikke så lite om en losbåt med kjølen og de skarpe kjølgangene borttatt. Begge endene blev gjort særskilt sterke. Baugen bestod av 3 svære ekestokker, den ene innenfor den annen, så der var ek i en samlet tykkelse av 1,25 m.; innenfor kom solide brøker av ek og jern for å forbinde skibssidene med hinannen, og fra disse brøker stod igjen skråstøtter mot palemoren. Langs baugens forside lå en jernstevn og utenpå denne jernskinner, som løp tvers over baugen og et stykke akterover på hver side som vanlig på selfangerne.
Isen har lettest for å gjøre skade ved akterenden av de almindelige ishavs-skuter, bl. a. ved å knekke roret. På «Fram» blev dette anbragt så lavt som mulig; når et isflak støtte mot skuten aktenfra, møtte det den sterke stevn og kunde vanskelig nå roret selv. Men det blev dessuten bygget en brønn for roret, så det kunde bli heist op på dekk, om det blev truet av isen. En lignende brønn blev laget for propellen. Det var almindelig for selfangere å ha det innrettet på denne vis for propellens vedkommende, men ikke for rorets. Ved plutselig skruing og lignende kunde vi med vårt lille mannskap og ved hjelp av spillet ha roret på dekk i løpet av få minutter, mens jeg har sett det ta adskillige timer, ja endog hele dagen, å skifte roret ombord i selfangere med over 60 manns besetning. Akterskibet på «Fram» fikk i det hele tatt en egen konstruksjon forskjellig fra andre skuters. Akterenden blev utvendig beskyttet av svære jernplater.
Det blev gjort alt for å få skibssidene så motstandsdyktige mot is-presset som bare mulig. Spantene var av fortrinlig italiensk ek som oprindelig hadde vært bestemt for den norske marine og hadde ligget under tak på Horten i 30 år. Det var altsammen vokset krumtømmer av store dimensjoner. Mellem spanteparrene var det bare en 3–4 cm.s mellemrum, som blev fylt med en blanding av bek og sagflis for å holde skibet noenlunde tett selv om hudene skulde bli gjennemgnaget. Der var tre huder. De to innerste var av ek og forsvarlig festet og drevet. Ytterst var der en ishud av greenhart, som bare var påsatt med spiker og hakebolt slik at isen kunde ha flådd den av uten at skroget ellers hadde lidt noen større skade. Garneringen på innsiden av spantene bestod av tykke planker av pitch-pine. Skibssiden blev på denne måte en solid og vanntett masse av tre i en 70–80 cm.s tykkelse. En slik skibsside med dens buete form kan i og for sig allerede yde en
