avskjed med en kjær venn og et hjem som lenge gav et livende tak. Med ett slag skal det og kameratene for alltid legges bak en; en skal ikke mer sette foten på dette tilsnedde dekket, ikke oftere krype inn under telt-taket, ikke høre latteren klinge i denne kjente salong, aldri mer sitte her i vennelaget. Og så kommer jeg i tanker om, at jeg ikke blir med når «Fram» endelig igjen sprenger is-lenkene og vender stevnen mot Norge.
De hundre ganger går øiet op til kartet som henger der på veggen. For hver gang stryker et koldt pust over en – veien som skal gåes synes så lang, og hindringene som stanser blir kanskje store; men så kommer atter trygghetsfølelsen: det må gå, det kan ikke annet, alt er for omhyggelig forberedt til at det skulde kunne slå feil; – og imens suser sydosten henover oss deroppe, og vi driver stadig nordover, nærmere målet. – Kommer jeg op, trer jeg gjennem teltdøren ut i natten med det funklende stjernehvelv og de flammende nordlys, da viker det hele, og som alltid må jeg stanse i denne helligdom, det mørke, dype, stille rum, naturens uendelige tempelhall, som sjelen søker ut i for å finne sitt ophav. – Du strevende maur, hvad gjør det så til slutt om du når frem med din gran-nål eller ikke! Alt svinner jo i evighetens hav, i det store Nirvana. «Og vårt navn glemmes med tiden, og ingen ihukommer våre gjerninger, og vårt liv farer forbi som spor av en sky og spres som en tåke der er fordrevet av solens stråler og tynget av dens hete. Ti vår tid er en skygge som farer forbi, og vårt endeligt trekker ikke foten tilbake; ti det er beseglet, og ingen vender tilbake.»
Snart skal vi ferdes der ute på viddene, vi to alene, omsluttet av dette store, da enda mer øde, enda mer stille.»
«Onsdag den 30. januar. Dagens merkelige begivenhet er at møllen igjen går for første gang efter den lange hvile. Tross kulden og mørket har Amundsen fått tannhjulene istand der oppe, og nu går hun så lunt og jevnt som guttaperka.»
Vi hadde nu stadig nordostvind, og det bar igjen nordefter med oss. Søndag den 3. februar var vi på 83° 43'. Tiden nærmet sig mer og mer mot opbruddet, og forberedelsene gikk med iver. Kjelkene blev efterhånden ferdige, og jeg gjorde forsøk med dem under forskjellige omstendigheter. Jeg har fortalt at der blev gjort løse lønnemeier til å legge under de faste meier med deres nysølvbeslag.
