Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/357

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

om maten når den hardest trengtes. Men det er bare forbigående. En får minnes Carlyles ord: «A man shall and must be valiant, he must march forward, and quit himself like a man – trusting imperturbably in the appointment and choice of the upper Powers.»[1] Vel har ikke jeg noen «upper powers» – de var visst bra å ha i et slikt tilfelle – men likevel bærer det nu avsted. Fire uker, eller litt mer, går fort, og så farvel til dette lune rede som har vært vårt hjem i et og et halvt år, og ut i mørket og kulden, inn i det enda mer ukjente.

Mørkt er det ute,
fare vi må
frem over duggvåte fjell,
ride gjennem rimtursers land;
begge vi berges,
eller begge tar
den meget mektige turs.»

Den 23. januar sier jeg, at «demringen var vokset så meget at der var en synbar lysning av den på isen, og for første gang iår så jeg rødme av solen lavest nede i demringen». – Der blev loddet nu før jeg skulde dra fra skuten; det var 3450 m. – Og så laget jeg ski nede i rummet; det gjaldt å få dem glatte, seige og lette, noe en riktig, kunde komme frem på; «godt skal de bli innsatt med tjære, stearin og talg, og fart blir det i dem».

«Tirsdag den 29. januar. Bredde igår 83° 30’. (Vi hadde for noen dager siden hatt 83° 40’, men var igjen drevet sydover.) Lysningen tiltar jevnt; jeg synes næsten det er hel dag ved middag nu. Jeg tror jeg skulde kunne lese titelen i en bok ute, når den var litt stor og tydelig. Hver morgen må jeg en tur ut og hilse den gryende dag, før jeg dukker ned til mitt arbeide med ski og utrustning nedi rummet. Det er en underlig følelse jeg går omkring med nu; jeg kan ikke helt gjøre mig rede for den. Er det kanskje en seiersglede på bunnen av sjelen? En følelse av at alle ens drømmer står ferdige til å springe ut og bli til virkelighet med den stigende sol som stevner nordpå over de is-lukte vann? – Men som jeg stuller og steller i disse kjente omgivelser,

kommer det stundom et pust av vemod; det er som å ta

  1. En mann skal og må være tapper, han må gå på og vise sig som en mann – i uryggelig tillit til at de høiere makter har valgt ham og satt ham på hans post