Hensikten hermed var dels å gjøre kjelkene og særlig meiene sterkere, så de kunde være mindre utsatt for å brekkes av de mange støt de sannsynligvis vilde få under begynnelsen av ferden, da lasten blev tung; senere, når lasten minket, kunde vi med letthet fjerne disse undermeiene, om vi ønsket det. Der var også en annen hensikt med dem. Jeg hadde en mistanke om at ved den lave temperatur vi hadde om vinteren, og på den tørre fokk-sne som da dekket isflatene, vilde metall gli tråere enn glatt tre. Den 8. februar var en av kjelkene ferdig med undermeier. Og den var påfallende lettere å trekke enn en lignende kjelke som gled på selve nysølvbeslaget, enda begge hadde nøiaktig samme last. Forskjellen var så stor at vi fant «det var minst en halv gang til så tungt å trekke på nysølv-skoning som på de tjærete lønnemeier». Våre nye askekjelker var nu på lag ferdige og veide uten undermeier 15 kilo. «Alle mann er i arbeide. Sverdrup syr sekker eller madrasser til å legge på kjelkene som underlag («krabber») for kajakkene; de får en form som svarer til kajakkbunnen. Johansen med en eller to mann fyller dem med pemmikan, som må varmes, bankes og knas, for å lage sig og danne en god seng for våre dyrebare farkoster. Når så disse firkantede flate sekkene bæres ut i kulden, fryser de stive som sten og holder godt formen. Blessing sitter oppe i arbeidslugaren og kopierer de fotografier som jeg ennu ikke har fått avtrykk av. Scott-Hansen arbeider kart over vår rute hittil og skriver av sine observasjoner til oss – o. s. v., o. s. v. Kort sagt, det er knapt en mann ombord som ikke får føle at opbruddets tid nærmer sig; – det skulde da være i byssen; der går ennu alt sin uforstyrrede gang under Lars's regimente. Bredden for igår var 83° 32,1' n. og 102° 28' ø. l., altså sydover igjen; men skitt i det, hvad gjør et par mil mere eller et par mil mindre for oss?»
«Søndag den 10. februar. I dag var der så meget lys av dagen at jeg klokken ett kunde lese «Verdens Gang» noenlunde godt når jeg vendte avisen mot demringen; men snudde jeg den mot månen, som stod lavt i nord, gikk det ikke. Før middag tok jeg en liten kjøretur med «Gulen», «Susine» (to av hvalpene) og «Kaifas». «Gulen» har aldri vært i selen før; men allikevel gikk det ganske bra. Litt uforstående var den visstnok i begynnelsen; men den kom sig snart, og jeg tror det skal bli en god hund når den blir ordentlig innkjørt. «Susine», som
