ydet. Den engelske nasjon har sandelig grunn til å være stolt av dem. Jeg husker jeg leste disse beretninger som gutt, og alle barnefantasiens strenger blev satt i svingning av lengselen efter den natur og de scener som rullet sig op for en. Nu leser jeg dem som mann, efter selv å ha prøvd litt, uten lenger å lokkes av gjøglesyner, og nu bøier jeg mig i beundring. Det har vært stål i de karene – en Parry, en Franklin, en James Ross, en Richardson, en M'Clure, ikke minst en M'Clintock, og så alle de andre! Hvor godt var ikke deres utrustning uttenkt og innrettet med de midler som stod til deres rådighet. Sandelig, der er ikke noe nytt under solen. Det meste av det jeg selv var stolt av og trodde var nytt, finner jeg igjen der; M'Clintock har brukt det for 40 år siden. Det var ikke deres skyld at de var født i et land hvor bruken av ski ikke er kjent, og hvor det knapt finnes sne hele vinteren. Og allikevel, enda de måtte samle all sin erfaring om sne og sneferder under sine ophold der oppe, enda de var uten ski og måtte stampe sig frem med smalmeiede sleder, ofte over ujevn snedekt drivis, – for avstander de har tilbakelagt, for strabaser de har utholdt! Ingen overgår dem. Neppe noen når dem. Det skulde da være russerne på Sibiria-kysten; men de hadde den store fordel å høre hjemme i et land hvor sne ikke er ualmindelig.»
«Fredag den 14. desember. Igår holdt vi stor fest for «Fram» som skuten med den høieste bredde (vi var i forgårs på 82° 30' n. br.).
Menyen til middag var: Avkokt makrell, persillesmør; svinekoteletter og franske erter; norske markjordbær med ris og melk; kronemaltekstrakt. Derefter kaffe. Til kvelds ferskt brød og rosinkake o. s. v. Senere på kvelden stor konsert. Konfekt og syltede pærer. Men glanspunktet kom da en rykende varm og duftende kirsebær-bolle blev båret inn og skjenket omkring. I et ypperlig humør var vi alt før; men den satte unektelig en merkbar ekstrakulør på hele selskapet. Den største gåte for de fleste var hvor ingrediensene til denne interessante bolle var kommet fra. Så kom talene. Først en lang og høitidelig en for «Fram», som nu hadde vist hvad hun duger til: «Der var mange vise menn som ristet på hodet da vi drog, og sendte oss uhellvarslende avskjedshilsener. Men hoderistingen vilde vel vært mindre, og advarslene lempeligere, om de kunde ha sett oss nu mens vi i ro og mak driver over de nordligste bredder som skib ennu har nådd. Og «Fram»
