glatte småhauger å trekke over. Amundsen mente først, da han kjente på sleden, at det var ingen ting å dra den; men da han hadde holdt på en stund, falt han i dype og, som det syntes, triste funderinger, og gikk taus hjemover. Ombord betrodde han de andre at skulde en trekke slik last, var det like så godt å legge sig ned med det samme, en kom like langt med det. Slik er det med øvelsen. I eftermiddag forsøkte jeg med tre hunder for den samme kjelken med 120 kilo; de trakk den som ingen ting.»
«Tirsdag den 2. oktober. Vakkert vær, men kjølig; 27 graders kulde matt, noe meget for oktober synes jeg. Det blir en kold vinter skal det holde på efter samme målestokk. Men hvad bryr vi oss om enten det er 50 graders kulde eller 70 – «eins bier», sa gassen, den drakk av to rennestener. En deilig skitur idag. De blir alle sammen merkelig flinke på skiene nu; men snart kommer mørket, og da er det slutt. Skade – vi har så godt av disse turene. Vi får vel finne på noe annet da.
Nu står det næsten for mig som om dette skulde bli min siste vinter her ombord. Mon det virkelig kommer til å bære avsted til våren? Forsøket med å trekke kjelkelasten i denne is skal riktignok ikke virke synderlig opmuntrende, og skulde hundene ikke holde ut, eller være dårligere enn jeg tenker, eller skulde vi møte verre is istedenfor bedre, ja da kunde det snart komme til det at vi blev nødt til bare å lite på oss selv. Men kommer vi bare så langt med «Fram» at avstanden blir noenlunde rimelig, så synes jeg det er min plikt å våge, og jeg kan ikke tenke mig den vanskelighet som ikke kan bli overvunnet når valget står mellem undergang – og frem og hjem.»
«Torsdag den 4. oktober. På sine steder er isen temmelig ufremkommelig; men det ser ut til å være begrensede strøk; i det store hele er den usedvanlig farbar. Føret er også godt, om enn noe løst, så hundene synker en del i. Dette kommer vel nærmest av at vi ikke har hatt sterkere vind i den senere tid, som kunde pakke sneen godt sammen.
Livet flyter ellers jevnt avsted med småarbeide av noe hvert slag. Igår begynte innkjøringen av hvalpene[1] – riktignok bare av de tre, «Barbra», «Freia», og «Susine»; «Gulabrand» er tufs og slintret som
en åletine om dagen, så han slipper fri inntil videre. Det gikk trått
- ↑ Den første vinteren hadde vi ikke telt over skuten, fordi vi mente at det vilde gjøre det mørkt og tungvint å finne frem på dekket. Men da vi denne annen vinter hadde fått teltet over, fant vi at det var en forbedring.
