«Fredag den 21. september. Vi har hatt en drabelig vind fra nordvest
og nord siden sist, med hastighet helt op til 12 og 13 m. Vi drev
nok adskillig sydover i den tid. Det var det «radikale høire» som stod
for styret, sa Amundsen. Men deres tid blev ikke lang; for igår stilnet
det av. Nu går det igjen nordover, og der er vel utsikt til at «venstre»
får være litt ved roret for å reparere «høires» synder.
Det er laget hus til hundene i disse dager, en rekke prektige ishus langs babord skutevegg; fire hunder i hvert hus; gode varme rum for vinteren. Imens trives våre åtte småhvalper her ombord; de har en herlig verden å streife omkring i, hele fordekket under telthvelvingen. En kan høre dem grynte og småbjeffe som de farer avsted innimellem høvelflis, steamwinch, kjelker, mølleakse, og annet snadder. Så leker de, og så slåss de litt, og forut under bakken har de sin hule i flisen, en lun koselig krok, hvor «Kvikk» strekker sig som en løvinne i sin fulle majestet, mens småhvalpene ligger og kreker over hverandre i en klump omkring henne, sover, gjesper, spiser, og drar hverandre i halen. Det er et billede av hjem og fred her under polen, som kunde fengsle i timevis.
Livet går sin jevne regelmessige gang uten begivenheter, rolig som isen selv; men allikevel er det rart hvor fort tiden går. Jevndøgn er alt kommet, nettene begynner å bli mørke, og om dagen er solen knapt 9° over horisonten. Jeg driver flittig her i arbeidslugaren hver dag, og ofte er det næsten som jeg satt i mitt arbeidsrum hjemme, med all civilisasjonens komfort omkring mig. Var det ikke for adskillelsen, kunde en ha det like så godt her som der. Stundom glemmer jeg mig helt. Sitter jeg fordypet i arbeide, hender det ikke sjelden om kveldene at jeg farer op for å lytte når jeg hører hundene gjø, og tenker: «Tro hvem nu kommer til gårds?» Så husker jeg at jeg ikke sitter hjemme, men er i drift midt ute i det frosne polhav, på vei mot den annen polarnatt.
I dag har temperaturen vært nede i ÷ 17°; vinteren kommer fort. Det går ikke rart med driften; men like fullt er motet freidig nu. Men det var det også sist jevndøgn, og hvor mange skuffelser ligger ikke mellem da og nu! Hvor alle beregninger syntes å svikte da vi forrige høst drev lengere og lengere mot syd! Ikke et lyspunkt å øine. Men den tid kommer ikke igjen. Enda kan det komme store tilbakeslag, enda
