kan det gå langsomt en stund; men det er ikke tvil om fremtiden – den demrer rødmende i vest bak polarnatten.»
«Søndag den 23. september. Igår var det et år siden vi la fast ved kosset i isen for første gang. Scott-Hansen har i den anledning satt ut vår drift i dette år. Det ser ikke så ille ut enda; er avstanden ikke så stor, så er retningen temmelig nøiaktig den jeg hadde ventet.»
«Tirsdag den 25. september. Jeg har sett litt nærmere på driften i det forløpne år. Hvis vi regner fra det punkt vi la fast ved den 22. september ifjor, til vårt sted den 22. september iår, så er avstanden vi har drevet 189 kvartmil. Regner vi fra samme sted til vårt nordligste punkt i sommer (16. juli), blir driften 226 kvartmil. Men dersom vi regner fra vårt sydligste punkt ifjor høst (7. november) og til vårt nordligste punkt i sommer, er driften 305 kvartmil. Samtidig kom vi vel 4 breddegrader nordover, fra 77° 43' til 81° 53'. Å angi den drevne kurs er en noe vanskelig opgave på disse bredder, da den jo forandrer kompasstrek følelig med hver lengdegrad en kommer øst eller vest; kursforandringen i grader blir meget nær lik antallet av lengdegrader som er passert. Vår gjennemsnittskurs (generalkurs) vil være omkring N 36° V. Vår drift-retning er følgelig betydelig nordligere enn «Jeannette»s, og det er jo hvad vi hadde ventet; den skjærer hennes i en vinkel på 59° . Forlenges drift-retningeu for dette år, vil den skjære Nordostlandet på Spitsbergen, og føre oss så langt nord som 84° 7' (på 75° ø. l.) omtrent NNO for Franz Josefs Land. Avstanden herfra til Nordostlandet efter denne kurs er 827 kvartmil. Skulde vi fortsette med bare å nå 189 kvartmil frem om året, så skulde det ta oss 4,4 år. Regner vi imidlertid at vi årlig kommer 305 kvartmil frem, har vi bare 2,7 år igjen. Og det synes rimelig, at vi minst får en slik drift; vi vil herefter neppe bli utsatt for en tilbakedrift som den vi hadde i oktober ifjor, da vi hadde det åpne vann sønnenfor og hele ismassen nordenfor. Sommeren synes jeg har til fulle bevist at isen nu meget nødig vil tilbake; derimot er den overordentlig villig til å gå nordvest eller nord så snart vinden blir det minste østlig, for ikke å tale om sydlig. Jeg tror derfor, som jeg alltid har trodd, at driften stadig vil bli raskere efter hvert som vi kommer frem i nordvestlig retning, og det sannsynlige er vel at vi om to år har «Fram» i Norge, og at ekspedisjonen vil komme til å vare sine fulle 3 år, som jeg hadde på følelsen.
