PLANEN
et var høsten 1884 jeg tilfeldigvis i norsk «Morgenbladet» så
en artikkel av professor Mohn,[1] om at der på Grønlands sydvestkyst var funnet noen gjenstander som måtte stamme fra «Jeannette»; han antok de måtte være drevet på et isflak tvers over polarhavet. Det slo mig straks at der var veien gitt. Kunde et isflak drive tvers igjennem det ukjente, måtte en slik drift også kunne anvendes i forskningens tjeneste – og planen var lagt. Der gikk dog flere år innen jeg endelig 18. februar 1890, efter hjemkomsten fra Grønlandsferden, fremla den i et foredrag for Det norske geografiske selskap. Da dette foredrag har avgjørende betydning for denne ekspedisjons historie, skal jeg gjengi de vesentligste trekk av det.[2]
Efter en kort omtale av de forskjellige tidligere polarferder sier jeg: «Resultatet av de mange forsøk må forekomme en noe trøstesløst. Det synes tydelig nok å fremgå, at det ikke er mulig å seile til polen; overalt har isen vært en uovervinnelig hindring, som har stanset de fremtrengende på «terskelen til de ukjente egne».
Å trekke båter over denne ujevne drivis, som dessuten er i stadig bevegelse under innflytelse av strøm og vind, er en like så stor vanskelighet. Isen legger sådanne hindringer i veien for fremkomsten, at enhver som har forsøkt det sikkert ikke vil tvile på at det på den måte vil være noe nær en umulighet å komme frem med den utrustning og den proviant som vil være nødvendig.»
En sikker vei hadde det vært, mente jeg, om man hadde kunnet
