komme frem over land. I det tilfelle skulde vi kunne ha nådd polen «på en sommer med norske skiløpere». Men noe slikt land kjenner vi neppe. Grønland mente jeg ikke strakte sig stort lenger enn det nordligste kjente punkt på dets vestkyst. «At Franz Josefs Land skulde nå til polen, er ikke meget sannsynlig; efter alt vi kan forstå, danner det en øgruppe, hvor dype sund adskiller de forskjellige øer, og det synes ikke rimelig at der finnes noe større sammenhengende land.»
«Mange mener muligens at man bør vente med undersøkelser av vanskelige strøk som polaregnene, inntil man opnår å skaffe sig nye transportmidler. Jeg har hørt antyde at man en vakker dag kommer til å gå til polen i ballong, og da er det bare spilt arbeide å forsøke å nå frem før den dag kommer. Det behøver neppe påvises at dette er et uholdbart resonnement. Om det nu virkelig kan tenkes at man i en nærmere eller fjernere fremtid vil komme til å realisere denne ofte fremsatte idé å fare til polen i luftskib, så vil en sådan ferd, hvor interessant den enn i visse henseender kan være, langtfra kunne bringe det videnskapelige utbytte som ekspedisjoner utført på den her antydede måte. Et større videnskapelig utbytte i de forskjellige retninger vil alene kunne vinnes ved stadige iakttagelser under et lengere ophold i disse egne, mens iakttagelser under en ballong-ekspedisjon ikke vil kunne undgå å bli av flyktig natur.
Vi må således forsøke om der ikke skulde være andre veier, og det tror jeg der er. Jeg tror, at dersom vi gir akt på de krefter som finnes i naturen selv, og forsøker å arbeide med og ikke mot dem, da vil vi finne den sikreste og letteste måten å komme frem til polen på. Det nytter ikke å arbeide mot strømmen, slik som de foregående ekspedisjoner har gjort; vi får se om der ikke er en strøm som vi kan arbeide med. «Jeannette»-ekspedisjonen er den eneste som efter min mening har vært inne på den riktige vei, selv om det var mot vidende og vilje.
«Jeannette» drev 2 år i isen fra Wrangels Ø til de Nysibiriske Øer. Tre år efter skibets undergang nord for disse blev der på drivisen i nærheten av Julianehåb på Grønlands sydlige vestkyst funnet en del gjenstander, som efter utvilsomme kjennemerker må stamme fra det sunkne fartøi, og som hadde vært innefrosset i isen. Blandt disse mange gjenstander, som først blev funnet av eskimoer og derpå blev samlet av kolonibestyrer Lytzen i Julianehåb, og som denne har gitt en
