Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/24

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest
12

Wrangels Land, som han trodde strakte sig langt nordover. Man håpet at denne strøms varme vann vilde åpne en vei langs kysten, kanskje liketil polen. Det var hvalfangernes erfaring, at når som helst deres skuter blev fast i isen her, drev de nordefter; derav måtte sluttes, at strømmen i almindelighet gikk i den retning. «Dette vilde hjelpe opdagelsesreisende til å nå høie bredder, men det vilde av samme grunn øke vanskelighetene ved å komme tilbake,» sier De Long selv, og på en sørgelig måte skulde han erfare sannheten av sine ord. «Jeannette» kom fast i isen den 6. september 1879, på 71° 35’ n. br. og 175° 6’ ø. l., østenfor Wrangels Land – som imidlertid viste sig å være en liten ø – og drev med isen vestnordvestover i to år, inntil den sank 12. juni 1881 nord for de Nysibiriske Øer på 77° 15’ n. br. og 154° 59’ ø. l.

Overalt har altså isen stanset menneskene i deres fremtrengen mot nord. Bare i to tilfelle blev skibene drevet i nordlig retning når de var kommet fast i isen. Det skjedde med «Tegetthoff» og «Jeannette», mens de fleste andre er ført fjernere fra sitt mål av ismasser som drev sydover.

Ved å lese den arktiske forsknings historie gikk det tidlig op for mig at ad de veier og på de måter man hittil hadde forsøkt var det vanskelig å fravriste de indre ukjente isegne deres hemmeligheter. Men hvor lå veien?