godt hende at vi til slutt driver ut i Norskehavet uten å ha sett en eneste fjelltopp. En begivenhetsrik årrekke å se imøte!»
Den plan jeg allerede har nevnt, å fare over isen med hunder og kjelker, sysselsatte mig fremdeles, og under mine daglige turer, på ski eller slede, hadde jeg stadig opmerksomheten henvendt på isens beskaffenhet og utsiktene for en lett fremkomst. I april var isen særlig skikket for hundekjørsel. Føret var godt; solvirkningen på sneen hadde gjort det glattere for kjelkene enn det var med den tråe fokk-sneen tidligere på vinteren; dessuten hadde vinden nu for en stor del jevnet skrugarene noenlunde godt over med sne, og av sprekker og råker var det heller ikke mange, så en kunde fare milevis uten å være synderlig brydd av dem. I mai begynte det imidlertid å forandre sig. Så tidlig som den 8. mai hadde vinden alt revet isen sterkt op, og «der er nu råker i alle retninger, som stanset oss stygt idag da jeg skulde ut og kjøre med hundene». Temperaturen var imidlertid ennu så lav at råkene snart frøs til igjen, og det blev fremkommelig på ny; men efter hvert som måneden gikk, steg temperaturen, vannet hadde ikke lenger så lett for å legge sig til med is, og råkene blev flere og flere. Den 20. mai sier jeg således: «Var en tur ute på ski i formiddag. Isen er blitt sterkt opbrutt i forskjellige retninger nu under den siste ukes stadige vind. Råkene er vanskelige å komme over, fylt som de er med små spredte isstykker som ofte er overføket med sne. Og denne sneen kan være falsk nok; en tror en har faste isen under sig; men stikker en staven i, går den like tilbunns.» Flere ganger holdt jeg på å komme stygt avsted ved å fare på ski over slik sne. Den 5. juni er fremdeles isen og føret omtrent det samme: «Har nettop vært ute på en skitur sydover sammen med Sverdrup; det er den første på lang tid nu. Isen har forandret sig, men ikke til sin fordel, føret er visstnok hårdt og godt; men skrugarene er slemme, sprekker og skrukoss i alle retninger. En kom neppe synderlig langt om dagen med en sledeekspedisjon i denne is.» Hittil hadde det imidlertid ennu gått å komme frem; men nu begynte snesmeltingen, og den la større hindringer i veien. Den 13. juni heter det således: «Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring. Det er riktig i førefallet; skiene slår igjennem overalt, ned i bare vannet. Et svineføre å komme frem i. Sandelig om en kom langt på dagen nu, om en skulde
