Ofte mente jeg også å finne andre sikre tegn på at der var en slik
stadig nordvestgående strøm i vannet under isen, og da steg selvfølgelig
motet enda høiere. Men så til andre tider, når driften gikk sydover
igjen, og det var ofte, kom tvilene på ny, og det kunde se ut for mig
som om der ingen utsikt var til å nå frem på rimelig tid. En slik
drift i isen setter sandelig sinnet på mangen en hård prøve; men én dyd
kan en da lære, og det er tålmodighet. Hele ferden var i virkeligheten
en eneste lang skole i dette nyttige fag.
Vår fremgang var en stund utover våren noe bedre enn den hadde vært om vinteren; men i det hele var det den samme tærende krepsegang; for hver gang vi tok et langt skritt nordvestover, kom gjerne en lengere reaksjonsperiode. Det var, som det mest politiske medlem av vårt samfund mente, en stadig kamp mellem fremskritt og bakstrev. Efter en tids venstrevind og herlig drift nordover kom naturligvis det «radikale høire» til roret, og vi blev liggende i dødvannet eller drev rett akterover – hvilket satte Amundsen i en meget mørk stemning. Det var ellers underlig at «Fram» hele tiden vendte baugen bent mot syd; som regel lå den S 1/4, V, og det var bare lite den dreide på sig under hele driften. Som jeg skriver den 14. mai: «Hun går baklengs mot målet, med nesen stadig vendt mot syd. Det er som hun betenker sig på å gjøre avstanden fra verden større, som om hun lengter mot sydlige bredder; men en usynlig makt drar henne avsted mot det ukjente. Det ligger vel ikke noe dårlig varsel i denne betenkte baklengs-gang mot polarhavets indre? Jeg vil ikke tro det; krepsen kommer også frem en gang.»
Den 1. mai var vi på 80° 46' n. br. Mer eller mindre rykkevis og bare med enkelte små tilbakeslag gikk det forholdsvis godt nordvestover inntil vi den 18. juni nådde 81° 52' n. br. Men så kom reaksjonen, og den 26. august var vi helt nede på 81° 1' n. br. Efter denne tid begynte det så smått å bære nordover igjen; men det gikk ikke fort.
Likesom før speidet vi stadig efter land, og var tilbøielige til, snart i ett og snart i annet, å se tegn på at vi nærmet oss det. Men alltid viste det sig å være fantasier, og havets store dybde tydet jo også på at landet iallfall ikke kunde være nær. Den 7. august, da jeg hadde funnet 3850 m. dybde, heter det derfor: «Jeg tror ikke vi lenger skal tale om det grunne polarhav, hvor en kan vente land overalt. Det kan
