Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/247

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

bli nødt til å søke sydover eller vestover. Det er som alle utveier skulde være stengt, vi sitter her vi sitter. Jeg synes stundom at det i grunnen er nokså merkelig at ingen av disse karene er redde, enda det bærer lenger og lenger nord med oss, lenger og lenger inn i det ukjente. Der er ikke antydning til frykt hos en eneste én. Alle er de triste når det bærer syd eller for meget vest, og alle strålende fornøid hver gang det bærer bent nord, jo lengere dess bedre. Og ingen av dem kan dog være blind for at det står om livet, så sant noe av det skulde hende som næsten hver og én spådde oss. Ja, blir skuten knust og går tilbunns, som «Jeannette», uten at vi får berget nok til å fortsette vår drift på isen, men straks må ta fatt på ferden sydover, da kan det vel neppe være synderlig tvil om fremtiden. «Jeannette»-folkene greide sig dårlig nok. Og deres skute gikk ned på 77° n. br. Vi har den mangedobbelte vei til nærmeste land, ikke å tale om til folk; til Kapp Tsjeljuskin er det nu over 70 mil, og derfra til folk er det enda et godt stykke. Men «Fram» blir ikke knust, det er saken; ingen tror på muligheten av noe slikt. Det er med oss som med kajakk-roeren, – et feilaktig åretak kan være nok til å kantre ham og sende ham over i evigheten, men han farer like trygg, for han vet at det feilaktige åretaket kommer ikke.»

Senere – i juli – blev det enda verre med føret; flakene var overalt dekket av den reneste sørpe av sneslaps med vann under, og i skrugarer og koss, hvor snefonnene var dype, kunde en ofte synke i til skrevet, selv skiene bar ikke oppe. Utover i juli blev det på ny bedre, efter som sneen litt efter litt smeltet vekk, og en fikk isen med dens faste kornete overflate å gå på.

I steden dannet det sig nu svære dammer på flakene. Allerede tidlig (den 8. og 9. juni) begynte en slik å danne sig rundt om skuten, så at hun snart kom til å ligge i en liten ferskvannsdam, og en måtte bruke bro for å komme tørrskodd på isen. Disse dammene kunde ofte få en nokså respektabel utstrekning og dybde. Således hadde vi en på styrbords side av skuten som var så stor at vi drev og seilte med båt i den midt i juli. Dette var en yndet fornøielse hver kveld for flere av oss, – båten hadde sitt faste mannskap med kaptein, styrmann og annenstyrmann, men ingen matroser; det var en ypperlig leilighet til å øve sig i å seile med råseil, syntes de. De andre, som stod på stranden,