mig, fordi jeg ingenting visste å fortelle om hvad vi hadde sett på veien – jeg hadde glemt det hele. Ligger det ikke et heldig varsel i likheten mellem disse to drømmer? Det første mål nådde jeg, skjønt det så mørkt nok ut. Skal jeg ikke nå det annet også? Var jeg overtroisk, trodde jeg det sikkert. Men enda jeg ikke er overtroisk, har jeg den faste overbevisning at foretagendet skal lykkes. Det er ikke bare sønnenvinden de to siste dagene som gjør det; det er noe inne i mig som sier at det er så, og jeg ler av mig selv fordi jeg stundom har vært svak nok til å tvile på det. – Jeg kan tilbringe timer med å stirre inn i lyset, og drømme om hvordan jeg ved hjemkomsten famler mig frem til den første telegrafstasjon, dirrende av bevegelse og spenning. Jeg forfatter det ene telegram efter det andre; jeg spør telegrafisten om han har hørt noe om dem der hjemme, og hvordan det står til.»
«Fredag den 19. januar. Herlig vind fra 4 til 9 m. i sekundet; nu går det strykende nordover. Den røde glødende demring er nu så sterk ved middagstid at en på sydligere bredder vilde vente å se solen stige strålende op over horisonten om et par minutter; – vi må nok vente en måned ennu.»
«Lørdag den 20. januar. Jeg lot idag omtrent 300 kg. pemmikan og 100 kg. brød bringe op på bakken fra rummet. I tilfelle av ildebrand eller annen ulykke er det uforsvarlig ikke å ha noe proviant på dekket.»
«Søndag den 21. januar. Vi gikk en lang tur nordvestover; isen var også der noenlunde slett. Sverdrup og jeg var oppe på en stor skrugar et stykke herfra. Der hadde nok vært en voldsom skruing; men allikevel var garen på det høieste ikke mer enn 5–6 m., og det er en av de sværeste jeg ennu har sett. En måneobservasjon i kveld gav 79° 35' n. br., nettop hvad jeg på forhånd hadde spådd. Vi er nu så vant til å beregne vår drift efter vinden at vi noenlunde nøiaktig kan si på forhånd hvor vi er. Det er et godt steg nordover. La oss bare få mange slike. Kongens fødselsdag feires med fikener, rosiner og mandler.»
«Tirsdag den 23. januar. Da jeg kom op idag morges, satt «Kaifas» borte på isen på babords låring og gjødde uavlatelig østover. Jeg skjønte der måtte være noe, og sprang bortover med en revolver; Sverdrup kom litt efter, også med en. Da jeg kom hen mot hunden, møtte den mig, snudde hodet i ett vekk mot øst og gjødde, og gikk så foran i den retning. Det var klart at der var dyr, og da måtte det naturligvis være
