bjørn. Fullmånen stod lav og rød i nord og sendte sitt svake lys på skrå henover den brutte isflate. Jeg speidet til alle kanter frem over skrukossene, som kastet lange mangeformede skygger; men ingenting opdaget jeg i dette virvar. Vi gikk på; «Kaifas» knurrende og gjøende med spissede ører, jeg efter og ventet hvert øieblikk å se en bjørn reise sig foran oss. Det bar østover langs råken; hunden drog stadig forsiktigere frem, og mere og mere i en bestemt retning. Nu tystnet den også, knurret bare ganske svakt. Vi nærmet oss tydelig. Som jeg stod oppe på et koss og speidet fremover, fikk jeg øie på noe mørkt som dukket op mellem is-stykkene, og som jeg syntes nærmet sig. «Der kommer en svart hund,» sier jeg. – «Nei, det er en bjørn,» sa Sverdrup, som stod litt til siden og kunde se bedre. Nu så jeg også at det var et svært dyr, det var bare hodet jeg hadde tatt for en hund. Det kunde godt ligne en bjørn i bevegelsen; men det var merkelig mørkt i farven, syntes jeg. Men når det ikke var en hund, så måtte det jo være bjørn, selv om den så svart ut, og dermed rev jeg revolveren ut av hylsteret og styrtet på for å tømme alle løpene i hodet på den. Da jeg var på et par skritts avstand, og vilde skyte, reiste dyret sig helt op, og jeg så at det var en hvalross, som i samme nu tverrkastet til siden og ut i råken. Der stod vi; å skyte på slik en kar med revolver var som å skvette vann på en gås. Straks efter kom det store mørke hodet til syne nettop i månestripen i det mørke vann. Den stirret lenge på oss, forsvant litt, kom igjen nærmere, duppet op og ned, blåste, lå med hodet under vannet, skjøt sig fremover mot oss, reiste hodet på ny. Det var til å bli gal over; hadde vi bare hatt en harpun, kunde jeg med største letthet satt den i ryggen på den. Ja, hadde vi bare hatt! Og tilbake til «Fram» løp vi det vi orket, for å hente harpun og rifle. Men både harpun og line skulde rotes frem fra gjemmesteder som ingen hadde trodd de skulde frem fra på det første; dernæst måtte harpunspissen brynes. Det tok tid, og alt det vi senere lette, både østover og vestover langs råken, var det ingen hvalross mer å finne. Gud vet hvor den kunde ha tatt veien; det synes ikke nettop å være for mange åpninger i isen her på lang avstand. Det nytter lite at Sverdrup og jeg nu ergrer oss over at vi ikke straks skjønte det måtte være et slikt dyr, så skulde vi sikkert hatt den nu. Men hvem kunde også vente å møte hvalross her oppe i tette isen midt på ville havet, på tusen favners
