Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/191

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Jeg leser om Kanes ekspedisjon[1] nu om dagen. Stakkars mann, han var elendig rustet; for mig synes det uforsvarlig og lettsindig å dra avsted med slike greier. Næsten alle hunder døde av dårlig kost, alle mann hadde skjørbuk av samme grunn, dertil sneblindhet, forfrysninger, og all annen elendighet som det er råd å få. Hans respekt for polarnatten er også stor – en kan neppe undres over det. Ensteds sier han: «Jeg føler at vi kjemper livets kamp mot en overmakt, og at en arktisk natt og en arktisk dag elder en mann hurtigere og ubarmhjertigere enn et år annensteds i hele denne møisommelige verden.» Og et annet sted skriver han at det er umulig for civiliserte mennesker ikke å lide under dette. I sannhet sørgelige erfaringer. Og neppe enestående. Jeg minnes en gang jeg talte med en engelsk polarfarer som også hadde et mistrøstig syn på livet i de arktiske egne. Mot min freidige tro på at skjørbuken måtte kunne overvinnes, mente han at den var uundgåelig, og at ingen ekspedisjon hadde gått fri for den, de hadde bare gitt den andre navn. Et litt ydmykende syn på saken, synes jeg. Heldigvis mener jeg å kunne påstå at det ikke er berettiget, og jeg undres om de ikke begge vilde skifte mening hvis de var her. For min egen del kan jeg bare si at jeg ikke har merket noe spor av eldende eller svekkende innflytelse av polarnatten i noen retning – tvertimot blir jeg yngre. Dette rolige, regelmessige liv passer overordentlig godt for mig, og jeg minnes ikke at jeg har vært så legemlig sund og i full likevekt som nettop nu. Jeg vilde snarere anbefale disse egne som et fortrinlig sanatorium for nervesvake og nedbrutte mennesker – det er mitt ramme alvor. Jeg skammer mig næsten over det liv vi lever, uten noen av disse sortmalte lidelser i den lange vinternatt som hører med til en spennende polar-ekspedisjon; – vi får jo ingenting å skrive om, vi, når vi en gang kommer hjem. Og om mine kamerater må jeg si det samme som om mig selv; de ser alle sunde, fete, og velnærte ut; ikke ett av de tradisjonelle bleke og uthulte fjes. Og ikke spor av motfallenhet; en skulde bare høre slik som latteren klinger der inne i salongen, og hvordan «fetta kort slår klask i klask», som det står i Juells vise. Men hvorledes skulde også all den vanlige sykelighet kunne opstå her? Mat, ypperlig mat av alle

slag, så meget hver vil ha, og stadig avveksling, så selv den mest kresne

  1. Fra 1853–1855.