drømmer uendelig vemod – har også du kjent livet, sydens varme kjærlighet? Eller er det min egen lengsel som gjenspeiler sig? Ja, jeg er trett av din kolde skjønnhet; jeg lenges mot livet, det varme, rike.»
«Tirsdag den 26. desember. Annen juledag, ÷ 38° C. Det er det koldeste vi hittil har hatt. Jeg var en lang tur nordover idag; fant en stor sjø, dekket av nyfrossen is og med en åpen råk i midten. Det husket i isen under mine skritt, og bølget ute i råken. Underlig engang igjen å se månen spille i kullsorte bølger; kjente scener stiger frem for en. Jeg fulgte sjøen langt nord, mente å se konturene av et høit land i lysdisen under månen, og gikk på; men tilslutt opløste det sig i en skybanke bak de månebelyste damper som steg op fra råken. Fra et høit koss så jeg klaren strekke sig videre nordover så langt synet rakk.
Hele dagen kastes det feberaktig på blink med piler om cigaretter. Blinken og pilene er Johansens julegave fra frøken Fougner.»
«Onsdag den 27. desember. I eftermiddag blåser det 6–8 m. i sekundet. Møllen er kommet i sving, og buelampen stråler igjen over vår tilværelse. Johansen kunngjorde derfor «skytning ved elektrisk lys og fri musikk på skytebanen» i kveld. Men det burde han ikke ha gjort; for han og flere til blev skutt raka fant, så de gjorde opbud, den ene efter den annen, og måtte la cigarettene bli igjen.»
«Torsdag den 28. desember. Et stykke forenom «Fram» er der en bred nydannet råk, som hun kunde ligge på tvers i; den var dekket av natt-is, som det begynte å skrue svakt i. Underlig med denne skruingen som har voldt tidligere polarfarere så store bekymringer; vi er næsten likegyldige for den. Vi har ikke så meget som lagt det minste til rette for et mulig uhell, ikke proviant på dekket, ikke et telt, ikke et klæsplagg. Dette kan se ut som lettsindighet; men i virkeligheten er det ikke spor av utsikt til noe uhell fra skruing; nu har vi sett hvad skuten tåler. Vi står overlegne på vår prektige, sterke skute og ser isen komme veltende mot sidene, bli knust, brekket, og dukke ned i dypet, mens nye ismasser velter frem av mørket, bare for å finne samme skjebne. Men stundom, når en hører duren av svær skruing der ute i den ellers dødsstille natt, kan det hende at minnene med ett trenger sig frem, minner om ulykker som denne ubendige makt har voldt.
