Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/139

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


En flott middag, ikke sant, til å være på 79° n. br. Men det blev servert mange slike, ja bedre, ombord i «Fram» på enda høiere bredder.

Om eftermiddagen var der kaffe og syltetøi, og efter en bedre souper kom jordbærcitron-is (alias granitta) og limejuice-toddy uten alkohol. Først blev fødselsdagsbarnets skål utbragt i noen «velvalgte» ord, derefter et velkommen på 79-graden – som vi jo var sikker på var innledningen til en fortløpende rekke seire over mange grader.»

«Lørdag den 30. september. Jeg er ikke helt tilfreds med «Fram»s nuværende omgivelser som blivende vinterhavn. Det svære flak om babord som vi ligger fortøiet til, springer frem med en stygg høi kant midt på livet av henne, og kunde nok gi et følelig trykk under en skruing. Vi begynte derfor idag å varpe henne akterover for å komme i bedre is. Det går imidlertid ikke fort; råken omkring oss er nu dekket av temmelig tykk is, som må hugges og brytes istykker med økser, ispiler, og hvalrosslenser. Vi hiver skuten fot for fot gjennem de brutte flak med håndspill. I kveld er det ÷ 12,6° C. En vidunderlig solnedgang.»

«Søndag den 1. oktober. VSV vind og linnvær. Vi holder hviledag.» D. v. s. spiser, sover, røker og leser.

«Mandag den 2. oktober. Varper skuten videre akterover, til vi får en god havn for henne midt i den nyfrosne klare. Om babord har vi nu vårt store flak med hundeleiren, hvor 35 svarte hunder står bundet utover den hvite is. Dette flak vender en lav og pyntelig kant mot oss. Om styrbord har vi også god lav is, og mellem skuteveggen og flakene har vi på begge sider den nyfrosne skorpe, som dessuten nu ved varpingen er stuvet inn under skutebunnen, så hun ligger i en god seng.

Mens Sverdrup, Juell og jeg i eftermiddag satt i bestikklugaren og holdt på å spleise noen liner til loddskudd, kom Peder[1] ropende: «Bjønn, bjønn!» Jeg snappet riflen og for ut gjennem døren: «Hvor er den?» – «Der ved teltet om styrbord; den gikk like på og holdt på å ta dem!» – Der gikk den stor og gul og snuste på teltgreiene. Scott-Hansen, Blessing og Johansen var i fullt sprang på vei mot skuten.

Jeg hoppet på isen, og avsted bar det. Trådte gjennem, snublet, stupte,

  1. Peder Hendriksen.