og op igjen. Bjørnen hadde imidlertid snust fra sig, og formodentlig funnet at en jernspade, en ispil, en øks, noen teltplugger og et seildukstelt var vel tung kost også for en bjørnemave, – den drog med veldige skritt videre på slagene efter rømlingene. Da fikk den øie på mig, og stanset forbauset op, som om den tenkte: «Mon hvad nu det er for et kryp?» Jeg gikk inn på godt hold, den stod rolig og så stivt på mig. Endelig dreide den litt på hodet, og jeg sendte den kulen i halsen. Uten å røre et lem seg den ihop. – Jeg slapp noen av hundene løs, for at de kunde vennes til; men de viste en sørgelig mangel på interesse: Kvikk, vårt håp og vår trøst til bjørnejaktene, reiste bust og nærmet sig det døde dyr meget langsomt og meget forsiktig, med halen mellem benene. Opbyggelig å se!
Med de andre, som først gjorde bekjentskap med bjørnen, hadde det sig slik: Scott-Hansen har idag begynt å sette op sitt observasjonsfelt et stykke forut for skuten på styrbord baug. I eftermiddag hadde han fått Blessing og Johansen til å hjelpe sig. Som de er ivrig i ferd med sitt arbeide, får de øie på en bjørn ikke langt fra sig, like foran «Fram». «Hysj! Vær rolig, så vi ikke skremmer'n,» sier Scott-Hansen. – «Ja ja!» Og de huker sig sammen og ser på den. – «Jeg tenker det er best jeg prøver å lure mig ombord og si det,» sier Blessing. – «Ja, gjør det,» mener Scott-Hansen. Og Blessing forsiktig avsted på tå, så bjørnen ikke skulde bli redd ham. Imens har bamsen både fått øie på dem og fått vær av dem; den kommer luntende rett på efter nesen. Scott-Hansen begynte å overvinne sin frykt for å skremme. Så fikk den se Blessing som på letten fot snek sig avsted mot skuten, og satte bent mot ham. Blessing blev nu også beroliget med hensyn til bjørnens nerver; han stanset tvilrådig, men efter en smule betenkning kom han til det resultat at det i grunnen var hyggeligere å være tre enn én, og søkte tilbake til de andre fortere enn han hadde forlatt dem. Bjørnen tok samme kurs, og gjorde nu god fart. Scott-Hansen syntes det blev litt betenkelig, og mente tiden var kommet til å anvende et middel han hadde sett anbefalt i en bok – han reiste sig i sin fulle høide, slo med armene, og hylte med sine lungers hele makt, kraftig assistert av de andre. Men bjørnen holdt både kurs og fart fullstendig uforstyrret. Nu blev situasjonen kritisk. De snappet hver sitt våpen, Scott-Hansen en ispil, Johansen en øks, og Blessing ingenting; ropte
