men blev lange i ansiktet da vi fant at vi hadde glemt smøret. – Nu – vi gnog da i oss våre tørre beskjøiter som best vi kunde, og tygget kjevemusklene i stå på de stykker vi kunde få filet av en tørret renbog. Trette, men ikke mette drog vi videre, og døpte odden «Kapp Smørlaus». Vi rodde langt inn gjennem sundet; der så ut til å være godt farvann for skute, 8 og 9 favner like op i stranden. Ut på kvelden blev vi dog stanset av is, og da vi kunde risikere å bli innestengt om vi trengte videre, syntes jeg det var best å snu. Her var det visstnok ingen fare for å sulte ihjel; overalt fant vi friske slag av bjørn og av ren, og i sjøen var det nok av sel; men jeg var redd for å sinke «Fram», hvis der skulde åpne sig utsikter til å komme frem annensteds. Mot en sterk vind arbeidet vi oss da hjemover og nådde endelig næste morgen ombord i «Fram». Og det var ikke for tidlig; for snart brøt uværet løs for alvor.
Om Taimyr-sundet sier Nordenskiöld, at det er så mange skjær også sterke strømmer i det, at det ikke er rådelig å seile gjennem det. Disse erfaringer må være gjort lenger inne. Der vi trengte frem var farvannet rent, og så langt jeg kunde øine videre så det fremkommelig ut. Jeg var bestemt på å prøve å trenge igjennem med «Fram» hvis det blev nødvendig. Den 5. september bragte snefokk og stiv kuling, som stadig øket. Utover kvelden tok det veldige tak i riggen, og vi gledet oss over å være ombord; idag skulde det ikke blitt lett å komme tilbake med båten. Jeg likte mig ellers ikke. Visstnok var der utsikt til at denne vinden kunde ruske litt op i isen nordenfor, og gårsdagens erfaringer hadde gitt mig håp om i nødsfall å kunne trenge gjennem sundet her; men nu førte vinden stadig større ismasser inn forbi oss, og det var i det hele tatt foruroligende at vinteren så ut til å nærme sig mere og mere; den kunde lett komme for alvor før der blev åpnet en gjennemgang. Jeg søkte å forlike mig med tanken om å overvintre i disse omgivelser, og hadde allerede opgjort full plan for ferder i det kommende år. Foruten en undersøkelse av kysten, som sikkert gav opgaver nok å løse, skulde de strekke sig over hele Taimyr-halvøens ukjente indre, helt over mot Kjatangas munning. Med hundene og skiene våre kunde vi streife viden om, så året sikkert ikke skulde være bortkastet for geografiens og geologiens vedkommende, men forsone mig med det – nei, det gikk ikke. Et år av livet var et år, og vår
