igjennem? Det gjelder et år. – – – Nei, der er det stopp, alt er is forut, – nei, det er blank vannflate, og sneland som speiler sig i den. Det må være sundet dette her. Men nu kom noen store flak, som det blev vanskelig å komme forbi, og vi ankret ved en odde i en god og trygg havn,[1] for å se det litt nærmere an. Vi opdaget nu at det var sterk tidevannsstrøm som drev isflakene med sig, og der kunde ikke være tvil om at det var et sund vi lå i.
Om kvelden rodde jeg ut for å skyte noen sel og hadde mitt stolteste våben med mig, en dobbeltløpet ekspress, kaliber 577. Nettop som vi skulde ta et selskinn ombord, krenget båten; jeg, som stod på bakken, gled bakover på issvullen, og riflen fór overbord – bedrøvelig ihukommelse. Hendriksen og Bentsen, som rodde mig, tok sig så nær av det at de rent mistet mælet for lang tid. De mente det gikk ikke an å la det kostbare våben ligger der på 10 meter vann. Vi rodde derfor ombord efter redskap, og soknet flere timer utover i den mørke dystre natt. Mens vi holdt på med det, blev vi stadig omkretset av en storkobbe, som stakk sitt svære forundrede hode op snart på den ene, snart på den andre siden av oss, nærmere og nærmere, som om den vilde utpønske hvad det var for nattlig arbeide vi holdt på med. Så dukket den i ett vekk, formodentlig for å se hvordan det gikk med sokningen dernede. Var den engstelig for at vi skulde finne riflen igjen? Til slutt blev den for nærgående, jeg tok Peders rifle og gav den en kule i hodet; men den sank før vi kom til den, og så gav vi i fortvilelsen op det hele. 500 kroner kontant!
For å få greie på om det var fremkommelig for skuten gjennem sundet, tok jeg næste dag en båttur østover. Det var blitt koldt med snevær om natten, så sjøen omkring «Fram» var dekket av nokså tykk sne-is, og det kostet adskillig strev å bryte sig gjennem og ut i åpent vann med båten. Jeg tenkte mig muligheten av at det land som vi hadde innenfor oss på nordsiden av sundet, var landet ved Actinia Bay, hvor «Vega» hadde ligget. Men forgjeves lette jeg efter den varden Nordenskiöld hadde satt op der, og opdaget nu til min forbauselse at det bare var en liten ø, og at vi befant oss på sydsiden av hovedinnløpet til Taimyr Sund, som her viste sig å være meget bredt.
Vi var blitt sultne og vilde spise før vi rodde videre fra denne øen,
- ↑ Colin Archer's havn.
