ekspedisjon kunde bli lang nok allikevel. Det som pinte mest var allikevel den tanke: stanser isen oss nu, hvad borger oss så for at den ikke gjør det samme næste år? Hvor ofte ser en ikke at flere uheldige isår kommer i følge, og dette år var tydeligvis ikke av de beste. Skjønt jeg ikke vilde tilstå det for mig selv, var det sandelig ikke roser jeg lå på de nettene innen søvnen kom og bar sinnet til glemselens land.
Så oprant onsdagen den 6. september, min bryllupsdag. Da jeg våknet om morgenen, var jeg overtroisk nok til å føle at denne dag måtte bringe en forandring, om den noensinne skulde komme. Stormen hadde gitt sig noe, solen gløttet litt frem, og livet var freidigere. Utover eftermiddagen løiet vinden helt; det blev stille, vakkert vær. Sundet nordenfor oss, som før var sperret av fast is, hadde stormen sopt fritt; men det sundet i øst som vi hadde vært nede i med båt, var blitt helt tilstoppet – hadde vi ikke vendt den kvelden så tidlig som vi gjorde, hadde vi vært der ennu, ingen kunde vite hvor lenge. Det så ut til å være håp om at også isen mellem Kapp Laptev og Almqvists Øer var blitt brutt nu. Vi fyrte derfor straks op og dampet nordigjennem klokken halv syv om kvelden for å prøve vår lykke på ny; jeg hadde fast tro på at dagen skulde bringe hell. Det var vakkert vær fremdeles, og vi frydet oss over solen. Vi var så lite vant til den nu, at da Nordahl under kullsjauen nede i rummet om eftermiddagen så en solstråle som falt ned gjennem luken og lyste i kullstøvet, mente han det var en bjelke, og lente sig trøstig forover på den. Han blev ikke lite overrasket ved å stupe lukt igjennem og ned i noe jernskrammel.
Landet her blev verre og verre å få greie på, og vår breddeobservasjon om middagen skulde ikke gjøre saken klarere; den satte oss omtrent 8 kvartmil sønnenfor det som hos Nordenskiöld eller Bove står avsatt som fastland. Det var riktignok neppe å vente at disse kartene skulde være korrekte, da det ser ut til å ha vært usiktbart vær hele den tiden de var her. Det var jo også uttrykkelig gjort opmerksom på at det bare var kartskisser.
Heller ikke nu, da vi gikk nordover, kunde vi finne Hovgaards Øer, men jeg så et høit fjell i omtrent rettvisende nord, som syntes å måtte ligge på fastlandet. Hvordan i all verden hang dette sammen? Jeg begynte mer og mer å fatte mistanke om at det var et helt ø-kompleks
